Gressklipp: En glemt ressurs?

Noen "økologer" av det aller ivrigste slaget hevder med styrke at gressplen er sløsing med matjord og dyrkingsareal, og bør unngås.  Jeg tillater meg å være inderlig uenig - av mange grunner: Å tusle barbent i gresset gir økt livsglede og -kvalitet! I tillegg til å være vakker, er en velskjøttet gressplen rene oppdrettsanlegget for meitemark - som er vår aller beste gartnerassistent, og som vi aldri får for mange av i hagene våre.  Og ikke minst: Gressklipp er verdifull gjødsel og supert til jordekking for å hindre ugressvekst.

Gressklipp kan brukes overalt - både i blomsterbed, rundt frukttrær og bærbusker, og i kjøkkenhagen. Ferskt gress inneholder en god del nitrogen, som er hovedbestandelen i all gjødsel. I kjøkkenhagen tror jeg dessuten at duften av gresset bidrar til å forvirre skadeinnsekter som navigerer seg frem til matfatet ved hjelp av luktesansen: Jeg synes jeg registrerer betydelig mindre kål- og gulrotfluer når jeg dekker med friskt gress etpar ganger i uken.

Her er det squash og rosenkål som har fått ny tilførsel av friskt gress. 

Sammen med ringblomster og tagetes, som såvidt kan skimtes på bildet, bidrar det til å holde kjøkkenhagen fri for både ugress og skadeinnsekter

Hekk av pil

En leser etterlyser bilde av pilhekk, og her kommer det. Denne hekken ble plantet sommeren 2009. Da satte jeg ca. 30 cm lange pilstiklinger ned i jorden, dekket til med bark, vannet godt - og overlot plantene til seg selv. Vinteren 2010 høstet jeg masse lange grener som jeg tørket og brukte til bed-rammer. I år har jeg ikke høstet fra hekken: Den står der tett og fin, og er over tre meter høy. Samtidig er den grasiøs - de lange kvistene vaier nydelig og det hvisler lett i bladene når det blåser. Jovisst er pil et flott alternativ til kornell og andre løvfellende hekkplanter!

Et mynte-eksperiment

Et gammelt grantre har fått en platting på to sider og en sti av skiferheller tett innpå seg.  En knapp kvadratmeter jord er igjen rundt stammen - hva planter man der? Først tenkte jeg sedum - takløk. Men området er litt skygefullt, og takløk liker sol.......  Jeg endte med å flytte litt av en peppermynteplante: Den vokser nesten over alt, og sprer seg jo grådig. Men akkurat her får den ikke spredt seg noe særlig, og holdes naturlig i sjakk. Dessuten sprer den deilig duft over til plattingen. Det blir spennende om den trives!

Nyplantet mynte

Hagen som prosess....

Ikke har jeg bilder, og ikke har jeg tid til å blogge - men jeg ville allikevel gjerne skrive noen ord om hva vi egentlig driver med i hagene våre .......

Foranledningen er den svære edelgranen vi måtte ta ned i vinter. Den sto her da vi flyttet inn, og jeg la mye krefter i å  plante et "skyggebed" rundt den. Den tok mye plass og skapte mye skygge. Jeg sådde aconitum (hjelm) og ulike tistler og selvfølgelig bladlilje (hosta) og masse juleroser (helleborus).

Nå når edelgranen er borte, er dette området forvandlet fra et "skyggebed" til et "solbed". Mine godt etablerte aconitum, som har oppført seg eksemplarisk i alle år i dyp skygge, har allerede begynt å sette rotskudd! Anemonene er avblomstret - de sto ellers i blomst langt ut i juni. Hjelp! Jeg må tenke helt på  nytt i dette bedet!

En nyttig påminnelse om at hagen er en prosess. Hagearbeid er "prosessorientert" ikke "målorientert",  for å bruke forretningslivets sjargong.

Derfor skal vi lese hageblader og se hageprogrammer med en god posjon skepsis. Nyttig inspirasjon og innimellom også nyttig kunnskap. Men hagene våre kan aldri bli som på bildene. Simpelthen fordi en hage aldri er statisk. Et bilde vil være et øyeblikksbilde i en lang utvikling, et nanosekund i en lang prosess. Og jeg tenker at vi ville bli ulykkelige hvis vi utviklet hagene våre med sikte på akkurat det øyebliket. Hva ville være igjen når "øyeblikket" var over?

Jeg er overbevist om at hagegleden med stor "H" kommer fra å observere, oppleve og undre seg over prosessene i hagen. Aconitumen som etter mange års behersket vekst i skyggen av en edelgran plutselig slår rotskudd i fullt sollys.  Den "skyggetålende" rosebusken som overtar hele bedet når den får direkte sol. Storkonvallen som får brune bladspisser og blomstrer påfallende dårlig i et "lysere" miljø enn den er vant til.

Kjempeinteressant! Spennende! Og utfordrende!

Men det blir lenge til det tidligere skyggefulle bedet mitt blir "presentabelt" for hageblader eller hageprogrammer......

Roser uten sprøyting

Washington DC:
Her i USAs hovedstad forsøker jeg alltid å få tid til et besøk i "The National Botanical Garden". Den ligger ved foten av trappene opp til Capitol Hill, og ble i sin tid laget av en tverrpolitisk gruppe senatorer for å ta vare på nordamerikanske nytteplanter. (Tenk om en tverrpolitisk gruppe av våre stortingsrepresentanter kunne gjøre det samme i Spikersuppa eller på Tullinløkka!)

Selve hagen er ganske liten, og en vesentlig del av den er en rosehage plantet i renessansestil. Det spennende med akkurat denne rosehagen er at rosene dyrkes uten sprøytemidler eller kunstgjødsel, og med utstrakt bruk av bunndekkende planter som avskrekker skadeinnsekter.  Mange planter i myntefamilien anbefales ofte brukt i samplanting med roser - og det gjøres også her:

Her har te-rosen 'Manou Meilland' fått selskap av Calamintha nepeta 'Blue Cloud'. Praktisk, lekkert - og når det samtidig gir god plantehelse er det ingen grunn til å ikke kopiere ideen......

Selvom det er mange "mynter" i rosehagen, er det enda flere planter fra Artemisia-slekten. Og det er spennende, fordi det gir inspirasjon til å eksperimentere videre med villplanter som burot og reinfann brukt som sprøytemiddel mot skadedyr! Både burot og reinfann tilhører artemisia-slekten, de er viltvoksende og finnes overalt - og jeg har selv brukt dem som gratis og effektivt plantevernmiddel i mange år.

Vi ønsker vel ikke å plante inn verken burot eller reinfann i rosebedet. Men det finnes bl.a. mange flotte malurt-sorter (fortsatt er vi i artemisia-slekten) som er nydelige sammen med roser - og som antakelig har de samme egenskapene når det gjelder å holde skadeinnsekter borte. Særlig de sortene som har hvite, grå og sølvskimrende blader er lekre!

Her har Auston-rosen 'AUSmum' fått selskap av Artemisia stellariana 'Silver Brocade'. Det finnes mange andre artemisia-sorter som også "kler" rosene våre.

 

Vakre, robuste bunndekkere som avskrekker skadeinnsekter, bidrar til bedre plantehelse og dessuten fremhever rosenes skjønnhet - det må vel kunne konkurrere med et hvilket som helst Kinder-egg?

Jeg skriver dette mens jeg venter på flyet hjem fra USA. Har vært borte i halvannen uke. Og selv om jeg elsker å reise og har hatt en alle tiders tur, kjenner jeg at jeg er hoppende forventningsfull og veldig klar for å komme hjem til hagen og se hva som har skjedd mens jeg har vært borte. Hva blomstrer? Hva spirer? Har noen av de plantene jeg flyttet ut før jeg dro bukket under for frostnettene som har vært? Om noen timer får jeg svarene........

Planter og folk.....

Jeg tilbringer noen døgn i 22. etasje på et hotell i Houston, Texas. Landskapet her er paddeflatt. Utsikten fra hotellrommet er et hav av lys: Gater, høyhus, kraner, reklameskilt, lyskastere.......

Men når jeg lar blikket gli bort fra det som er mest fremtredende, det som først trenger seg på i synsfeltet, er det slående hvor mye "grønt" som befinner seg der nede! Lange "belter" av grønne trekroner. Store områder i grønt, uten et eneste neonlys.

Hotellet jeg bor på har utendørs svømmebasseng i 5. etasje. Jeg går ut av heisen, ut på en betongplatting omgitt av betong-gjerder i ulike høyder, opp en betongtrapp - og kan legge meg ned på en solseng ved bassenget med utsikt til betongvegger i alle fire himmelretninger.

Men på veien til svømmebassenget har noen tatt bryet (og kostnaden) med å sette opp en rad med svære (betong)potter, beplantet med grønne trær av en sort jeg ikke kjenner. De står der, fullstendig malplassert, midt i all betongen.

Noen må ha følt et behov for noe "levende" midt i betongjungelen - og gjort noe med det.

Jeg våger påstanden at folks behov for planter er grunnleggende og fundamentalt......... :-)

Hager i New York

Manhattan, 30. april 2011:

"Hagebruk" er vel ikke det første vi forbinder med New York. Gjett om min nysgjerrighet ble ganske ustyrlig da jeg tilfeldigvis kom over en liten, tykk bok med tittelen: "Garden Guide: New York City"! 

Ikke ante jeg at bare på Manhattan er det over 50 små og store hager, inkludert grønnsakshager, som plantes og vedlikeholdes i fellesskap av store eller små nabogrupper. Mange steder samles det inn penger for å omskape en tomt med en falleferdig, kondemnert bygning til en liten "Community Garden".    Dyktige hagedesignere og gartnere i nabolaget stiller sin kompetanse gratis til disposisjon, planter fås gratis eller for en billig penge gjennom New Yorks kommunale park- og hage-etat - og på den måten oppstår fantastiske oaser på de mest uventede steder. Når økonomien tillater det lager man kunstige vannfall, rett og slett fordi lyden av rennende vann skaper "hvit støy" som blir en effektiv lydbarriere mot gatestøyen utenfor hagen.

I tillegg kommer takhagene - de fleste private, men overraskende mange "offentlige" i den forstand at alle har adgang. De seneste årene har bikuber blitt en riktig motebølge her i byen: Så mange hage-eiere har blitt birøktere at rømte bisvermer har blitt en problem for brannvesenet - det er nemlig de som oftest må rykke ut for å hanke inn en hjemløs bisverm fra et trafikklys eller en portstolpe.

Det er ikke bare i Norge vi opererer med "Grønn Omsorg": Også her i storbyen bruker de planter og hagebruk aktivt i rehabiliteringsarbeid innen fengselsvesen, barnevern og eldreomsorg. Et ungdomsfengsel i Bronx med over 400 insatte har skaffet seg drivhus og produserer grønnsaker nok til eget forbruk. En barneverninstitusjon i Brooklyn lager "opplevelseshage" med sikte på å gi barn og unge planteglede og -kunnskap.

Selv i asfaltjungelen på Manhattan har mennesker bruk for planter........  Er det ikke fantastisk flott?

Midtrabatten i Park Avenue er en eneste lang hage, med trær, busker, stauder og løkplanter. 

Akkurat nå blomstrer tulipanene:

Våryr forelskelse og andre "plantefølelser"

Det er rart hvor mange forskjellige følelser man kan få for planter.  Noen er nesten som ektefelle eller barn:
Jeg kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten pil, furu, roser, tidlige løkplanter, tulipaner, lønn, anemoner, riddersporer, lavendel, tusenfryd og konvaller.

I tillegg kan enkeltplanter bli som en kjære venner. En av de første plantene jeg satte i jorden den første våren vi bodde her (1999) var en løytnantshjerte.  Den står på samme plassen - men jeg har selvfølgelig delt den utallige ganger. Hver vår kommer den trofast igjen: Stor, tett, grasiøs, yndig - like fantastisk vakker hvert år!

Løytnantshjerte: Den starter veksten lenge før snøen er borte: Kraftfull, sta og med en fullkommen forakt for ytre omstendigheter, og ender opp som en av hagens mest grasiøse planter. 

I vinter måtte vi sage ned en edelgran som må ha vært rundt 40 år gammel - den var godt voksen da vi flyttet inn her for snart 15 år siden. Nå var den helt oppspist av granlus, omtrent ribbet for nåler, og burde vært tatt ned i fjor - men jeg har kviet meg sånn! Den har vært her så lenge - det blir et tomrom langt utover det fysiske fraværet uten denne kjempen i hagen. Jeg opplevde noe som lignet en sorg da motorsagen var ferdig med jobben!

Her har "kjempen" falt.

Og så kan man - selv i min alder - bli aldeles nyforelsket. Det skjedde på hagemessen i helgen. På standen til Bryn Gartneri oppdaget jeg en hortensia jeg aldri har sett før: Blomstene er nesten prikk lik "kniplingsblomstene" til klatrehortensia, og de er i en varm rød-lilla farge - helt forskjellig fra de vanlige blå-lilla fargetonene. Jeg ble så forelsket at jeg helt glemte å spørre hva vidunderet heter, og blir helt nødt til å ta turen fra Lørenskog til Bærum for å bringe fakta på det rene!

På bildene blir fargen litt rødere enn i virkeligheten.....

..... men ganske overjordisk vakkert allikevel, ikke sant?

Jeg tenkte meg umiddelbart et rundt eller ovalt vårbed med "vanlig" løytnantshjerte i midten, hvite løytnantshjerter - som er litt lavere - rundt, og disse nydelighetene som kantplanter. Kanskje med en vårlig bunnbeplantning av hvite tusenfryd og mørkeblå perleblomster?

Men så kom jeg til å tenke på at de fleste hortensiaene blomstrer mye senere: Mine "forelskelser" er selvfølgelig drevet frem til tidlig blomstring.

Så da får jeg slå meg til ro med å stelle og dulle for dem inne i enda mange uker, plante ut de avblomstrete plantene på sensommeren, og smøre meg med tålmodighet frem til blomstring en-eller-annen- gang neste år.

Nå står vi midt i en tid hvor daglige ny-forelskelser gjør at vi glemmer alt om tunge spatak og invaderende skvallerkål og monstersnegler og liljebiller. Her hos meg er det juleroser, storblomstret krokus og noen få snøklokker som blomstrer akkurat nå. Men allerede i morgen har kanskje noen eranthus og botaniske krokus tittet frem? Knoppene på kastanjetreet er verdt en andakt i seg selv......

En takk til hagene våre, som gjør oss nyforelsket hvert eneste år!

Hageglede 2

I dag våknet jeg opp til tett snøvær. Akkurat nå synes jeg ikke det er så lett å bevare optimismen - enn si å moblisere sprudlende vårfølelser..........

Huset vårt ligger i en nordskråning. Sånn ser det ut ved inngangsdøren akkurat nå........

Hageglede

På "Moseplassen" (http://moseplassen.com) spør Anne hva vi gleder oss mest til i hagen i år.  Et innmari godt spørsmål - med mange svar! Jeg har ny, stor terrasse og gleder meg til å "innrede" den med potter og urner og kasser og kar. Og så gleder jeg meg veldig til å sjekke staudene som ble sådd i høst, og som foreløpig befinner seg i kasser og potter under en meter snø. Og selvfølgelig gleder jeg meg veldig til å eksperimentere med nye grønnsaker og urter i kjøkkenhagen. Og til å dele plantene mine med kunder og venner.

Men først og fremst gleder jeg meg til å glede meg over hagen igjen! Tusle rundt og dale ned og jobbe litt og ligge rett ut og nyte livet og livskraften og mangfoldet og overfloden.....

Derfor blir mitt bidrag til Annes spørsmål ikke et "glansbilde" fra hagen. Jeg gleder meg nemlig først og fremst til de aller første tegnene til liv i hagen - de som dukker opp mellom kvist og visne planterester og lenge før plenen blir grønn. Og så gleder jeg meg til å ta fatt på luking og planting og graving og klipping......!

Vårduft i stuen

Nå kan vi godt begynne å ta inn alskens kvister og skape skikkelig vårstemning i stuen. Bjørkeløv fikk vi kanskje til fastelavensdag? Mine yndlingskvister er solbær. De dufter herlig, og utvikler raskt store blader - ikke bare museører, men "ordentlige" blader som dufter og kan klippes opp til nydelig te og som liksom er det endelige beviset på at joda, det blir nok både vår og sommer i år også.......

"Four seeds you have to grow...."

"Four seeds you have to grow

One for the pheasant, one for the crow.

One to rot and one to grow"

Poesien er kanskje ikke helt på topp i dette gamle, engelske ordtaket - men rådet er godt: Å så fire frø for å sikre seg minst en plante som vokser opp er en god tommelfingeregel.

Man kan bli ganske forvirret av å lese hageblader og -bøker. Jeg har bladd litt i noe av det som er skrevet om å så frø - og kjenner at det er lett å bli litt motløs: Det er så mange "oppskrifter" og råd, og det trengs så mye utstyr, og det er ingen grenser for hva man absolutt må huske på å foreta seg med disse såpottene om tre dager og to uker og en måned.......

Det viktigste for å få frø til å spire er fuktighet.
Det viktigste for å få spirene til å bli til levedyktige planter er lys, vann og næring.

Og så må vi i tillegg sørge for at plantene våre har en nogenlunde grei temperatur å vokse opp i - og for noen planter betyr det at frøet må utsettes for litt vekslende temperatur for å spire.

Så enkelt er det faktisk!

Det spiller ingen stor rolle hva vi sår i: Frøet inneholder alt som er nødvendig for spiring. "Alle" ser ut til å mene at vi må så i næringsfattig jord, såkalt "såjord", fordi røttene til de skjøre plantene kan ta skade av jord som inneholder "gjødsel", altså næringstoffer. Dette er (nesten) bare vrøvl: Du kan forsåvidt godt så i kompost, bare den er skikkelig omdannet. Men vi må ikke bruke kunstgjødsel - som jeg har skrevet før: Det innebærer tvangsforing av plantene, og det tåler ikke små spirer.  Jorden skal heller ikke inneholde for mye nitrogen - det kan gjøre plantene slengete og forvokste. Og så er det en fordel for de fleste frø som skal spire at voksemediet ikke er for kompakt - derfor kan det være smart å blande inn litt sand eller vermulicitt i det øverste jordlaget, der de aller første spede røttene dannes.

Jeg sår ofte i litt større potter. Dette er ren latskap: Jeg slipper å prikle om plantene så raskt, og trenger ikke å være så nøye med å tilføre næring. Da fyller jeg gjerne potten 1/3 opp med ren kompost, lager et midtsjikt av vanlig plantejord, og i den øverste tredjedelen fyller jeg plantejord blandet med sand, vermulicitt eller perlite sånn cirka 50/50. På denne måten får de første røttene et "snilt", luftig medium å vokse i, og etterhvert som røttene kommer dypere ned finner de gradvis mer næring. Dette fungerer veldig godt med større frø: Da blir fire frø pr potte helt passe.  Ulempen med denne metoden er at pottene tar stor plass.

 Scabiosa-frø - og senere småplantene - er passe store til at fire av dem kan vokse i samme potte i flere uker. Arbeidsbesparende! Laminert plantepose som etikett er kanskje ikke så veldig lekkert - men utrolig praktisk! Da har jeg alle opplysninger jeg trenger om plantene tilgjengelige når jeg skal potte om eller plante ut.

Torvbriketter er et annet alternativ: Jeg bruker dem mest til planter som jeg planlegger å plante rett ut. Da slipper røttene å forstyrres. Men torvbrikettene kan selvfølgelig settes over i større potter etterhvert, og dermed brukes til alle typer planter. Også denne metoden er mindre arbeidskrevende enn å så flere frø i f.eks. en isboks og prikle hver eneste spire over i en større potte. På den andre siden kan jo prikling være riktig hyggelig arbeid, hvis man ikke har altfor mange planter som skal tas vare på. Og torv er jo en begrenset ressurs, så i en økologisk hage bør vi antakelig begrense bruken - i alle fall være bevisst på å ikke bruke torv i utide.

Det aller viktigste for nysådde frø er at jorden holdes fuktig. Den enkleste måten å gjøre dette på er å dusje godt over potten/briketten/boksen med lunkent vann, og dekke over med plast. Jeg pleier også å sørge for å ha noe fuktig under pottene: Undervaningsduk, et gammelt håndkle, avispapir - det meste duger! Men det går godt an å la pottene stå utildekket - da må vi bare være påpasselige med å dusje dem regelmessig.  Ferdigkjøpte minidrivhus finnes i mange størrelser, utforminger og prisklasser - og fungerer kjempefint, synes jeg. Men nødvendige er de ikke!

Hvis man sår mye, kan merking av såpottene fort bli en utfordring - særlig for potter som settes ut i snøen. Vannfast tusj holder seg dessverre ikke vannfast så lenge - verken på plast eller merkepinner av tre. Jeg har funnet en løsning jeg synes fungerer godt: Jeg laminerer frøposene - eller gule "post it"-lapper - ved hjelp av en billig lamineringsmaskin (Claes Ohlsson), og stikker disse ned i pottene. Da har jeg også plass til å skrive ekstra opplysninger, f.eks. om voksemåte, blomsterfarge, høyde eller hvor jeg har tenkt å plassere plantene.

Her har jeg sådd 80 torvbriketter med rynkerose - Rose rugosa. Planen er at det skal bli hekk om noen år. Brikettene står tett i tett i en plastkasse (med rikelig hull for god drenering), som skal settes ut i snøen om noen dager. Jeg tar ikke bryet med å dekke hele kassen med plast, men dusjer over den minst en gang om dagen.

Løkplanting nå?

Jada, du leste riktig: Det går helt greit å plante løk nå! Alle de løkene som vi egentlig skulle ha satt i jorden i høst - men så ble det for travelt og så måtte vi reise bort og så ble ungene syke og så kom vinteren så altfor tidlig..... :-) Hvis løkene er oppbevart nogenlunde kjølig er det fortsatt håp. Ikke er det vanskelig heller!

De løkene vi planter om høsten er "programmert" til å trenge en kuldeperiode før de spirer. Men det er ingen grunn til at den kuldeperioden skal være like lang som en lang norsk vinter! Mange løkleverandører anbefaler at løkene settes minst 4-5 uker før frost (hvordan man nå kan beregne det.....): Det er bl.a. fordi løken skal få tid til å utvikle røtter før frosten kommer. Men alle som har vært for sent ute med løkplantingen vet at de aller fleste løkene blomstrer flott selvom de er plantet dagen før den første snøen kom. Jeg har til og med plantet løk i "kakelinna" i desember, med godt resultat.

Vi kan lett oppfylle både behovet for å sette røtter og behovet for en kuldeperiode ved å plante løkene nå. Da lar vi dem stå inne en stund (avhengig av temperatur), og så setter vi rett og slett plantebeholderne ut på et litt beskyttet sted, og gjerne med litt snø over. I romtemperatur bør ikke løkene stå mer enn en snau uke - ellers risikerer vi at de spirer. I en kjølig kjellerbod eller frostfri garasje kan de godt stå etpar-tre uker før de settes ut.

Det vanskeligste spørsmålet er faktisk: Hva planter vi løkene i?

En mulighet er frostsikre potter - alt fra lekre designpotter i keramikk til kjedelige sorte plastpotter.  Da må løkene få spire og vokse og sette blomst i den samme potten. Så kan vi selvfølgelig flytte dem ut i et bed i hagen når blomstringen er over.

Men dette er lite praktisk hvis vi har mange løk - eller få potter. I tillegg kommer at skulle det nå bli sprengfrost i mars så risikerer vi at løkene blir frostskadet: De står mye mer ubeskyttet i en potte enn 15 centimeter under jorden, beskyttet av et snølag.

Mange hagebøker har lekre plansjer om hvordan man planter løk i "etasjer". Det ser flott ut i teorien, men er vanskelig å få til - særlig i potter eller beholdere.  I hvert fall hvis man vil ha gjenblomstring neste år. Delvis fordi de nederste løkene lett får en "kronglete" strekningsvekst og blir misdannet - de skal navigere opp mellom andre løk.  Men først og fremst fordi løk som blomstrer til ulike tidspunkt vil ha forskjellig næringsbehov. Krokus og snøklokker vil visne tidlig - og trenge rikelig med næring etter blomstringen hvis de skal komme igjen neste år. Hvis vi dytter mye næring opp i potten når de er avblomstret, risikerer vi at narciss- og tulipanløkene, som står dypere og enda ikke har blomstret, får altfor mye nitrogen og utvikler masse blader og lite blomster.......

Mitt råd er: Plant løk som blomstrer omtrent samtidig i samme potte -og glem "etasjeplanting".  Fyll heller på med sommerblomster og stauder i pottene!

Jeg har flere ganger satt løk tett-i-tett i sånne sammenleggbare plastkasser med perforerte sider som vi får kjøpt for en billig penge på Nille og Claes Ohlsson og mange andre steder. Da kan kassene flyttes ut, og så kan løkene flyttes over i potter eller bed eller urner eller verandakasser etterhvert som vårsolen begynner å varme.

Første gang jeg gjorde det, fikk jeg et stort problem: Løkene var begynt å spire, og de små spirene brakk og ble skadet under flytting og omplanting. Mange røtter ble også skadet. Jeg tror nesten halvparten av løkplantene ble ødelagt i denne prosessen. Selvfølgelig blomstret de igjen året etter - men det var en mager trøst akkurat da.

Da fant jeg ut at hvis jeg skal plante i kasser og senere plante om, må hver enkelt løk settes ned i sin egen lille "beholder", sånn at planten kan flyttes uten at røttene blir forstyrret. Samme teknikk som når vi sår i torvbriketter, og planter ut hele torvklumpen med nett rundt.  Og små løk (f.eks. snøklokker, perleblomster og scilla) kan faktisk godt settes i torvbriketter! Da er det lett å plante dem ut: De små "nettene" med torv kan settes tett i tett i bedet, litt jord skuffes over - og vips, så har vi et lekkert tidlig løkbed.....

Men verken tulipaner eller narcisser passer i torvbriketter. Da tar vi fantasien til hjelp: Avklipte melkekartonger, oppklipte strømpebukser m. knute nederst, bomulls-eller ullsokker, avispapirpotter, tynnslitte frottehåndklær som knyttes til en pose m. vanlig hyssing.......  Alle typer beholdere som gradvis forsvinner (komposteres) når de settes i jord, og som tillater at hver enkelt plante kan "transplanteres" med hele rotsystemet i behold, er brukelig!

Avlagte sokker blir flotte løkbeholdere! Jeg setter dem tett i tett i en kasse, og fyller på med jord over. Og får flott blomstring allerede i mai!

 

Man fyller altså en sokk eller melkekartong eller avispapirpotte med jord, dytter løken oppi, plasserer sokken eller kartongen i en kasse - fyller neste sokk, etc. etc.  Tett i tett, med jord rundt og over.  Jeg får plass til  i hvert fall 60 tulipanløk i en kasse. Noen dager i matboden (mørkt, ca. 15 grader) - og så rett ut på terrassen eller litt beskyttet under et tre i hagen.

Så blir det spennende når snøen går:  Som regel trengs det jo i hvert fall noen dager med "opptørking" etter at snøen har forsvunnet før jorden er "lagelig" - i hvert fall i leirjorden her på Østlandet. Men løkplantene kan godt plantes ut i bedene om selvom det er nattefrost. Så lenge hele beholderen som beskytter røttene er intakt, kan løkene omhyggelig flyttes over i bedene bare noen dager etter at snøen er forsvunnet. Og så er det bare å glede seg til vårblomstringen!

"No juksar me littegranne".....

....sa hele Norges "matmor", Ingrid Espelid Hovig i fjernsynskjøkkenet. Jeg måtte tenke på det da jeg tok opp en av de siste posene med tørket lavendel fra kjelleren i dag. Selvom den er pakket og oppbevart etter alle kunstens regler er det åpenbart at duften er mye svakere nå enn den var i september. Det er her jukset kommer inn: Jeg tilsetter rett og slett noen dråper lavendelolje - og vips, har jeg en lavendelpose som dufter akkurat slik den skal!

Tørket lavendel bruker jeg både til hudvann og hudolje. Den er flott mot vintertørr og "trett" hud! Når jeg lager hudolje lar jeg den tørkede lavendelen trekke i en nøytral olje - som oftest Jojoba-eller mandelolje - og da tilsetter jeg gjerne noen dråper lavendelolje for å få den riktige, luksuriøse duften. Er helt sikker på at bare duften gjør meg penere! :-)

Jeg jukser litt med rosenvannet mitt også: Om høsten sanker jeg rosenblader som jeg lar trekke lenge i varmt vann. Dette vannet heller jeg over i isbitposer. Det blir nydelig hudvann! Jeg klipper av en eller to isbiter av gangen - det holder til etpar-tre dagers hudrens. Når jeg tilsetter etpar-tre dråper rosenolje i dette vannet er det ingen spa i verden som kan konkurrere med mitt eget bad!

Her er isbiter av rosenvann, lavendel og deilige, eteriske oljer. Litt luksus i hverdagen!

 

Oljer av alle slag kjøper jeg hos Telemark Urtebrænderi, www.myrra.no. Et fantastisk nettsted, med utrolig bra service, flott utvalg og gode priser. Det hender rett som det er at jeg bestiller på nettet om ettermiddagen og har godsakene i posten dagen etter!  Der er jeg helt trygg på at oljene har høy kvalitet og er riktig behandlet. Anbefales på det aller varmeste!

Når plantene får spisevegring

De tidlige tomatplantene mine har fått en tøff start: For mye vann, for mye lys, og for lav temperatur.....

Det gir et godt utgangspunkt for å reflektere litt rundt temaet "plantenæring".  Vi har lett for å tenke at hvis vi bare tilfører riktig mengde gjødsel får vi flotte planter. Og hvis noe går galt tenker vi ofte at vi har gjødslet for lite - eller på feil tidspunkt.

Det er viktig å huske på at tilgang til næringstoffer er noe annet enn opptak av næringstoffer. Det er fullt mulig for en plante å "sulte ihjel" selvom jorden den er plantet i er full av næring. Vi kan sammenligne med personer med spiseforstyrrelser: Det er jo ikke tilgangen på mat som er problemet.... En av hovedinnvendingene mot kunstgjødsel er nettopp dette: Kunstgjødsel er næring som gis i en form som planten må ta opp. Det gir i verste fall bulemiske planter - og i beste fall "bare" dårlig jord.......

I plantedyrking kommer vi stadig tilbake til de tre faktorene vann, lys og temperatur. Det er disse faktorene som avgjør plantens næringsopptak og dermed livskraft. En fjerde faktor er surhetsgraden i jorden. Plantejorden kan være stappfull av næringstoffer, men hvis pH'en er for høy eller for lav vil plantene allikevel ikke kunne nyttigjøre seg den næringen som finnes.

I potten til venstre har to frø (av fire) av sorten 'Gardener's Delight' spirt opp. Til tross for elendige forhold er småplantene forholdsvis robuste og viser ikke tegn til næringsmangel. I potten til høyre har tre frø (av fire) av sorten 'Outdoor Girl' spirt. De har vokst raskere enn 'Gardener's Delight', men bærer samtidig tydlig preg av næringsmangel: Bladflaten har store felt med ujevn grønnfarge. For mye vann og lys og for lav temperatur har gjort det vanskelig for plantene å ta opp næringstoffer fra jorden. Vi kan godt si at dårlige forhold gir planter med spisevegring!

Akkurat disse tomatplantene har hatt nøyaktig like forhold. Jeg sådde dem i litt for tørr jord, og derfor vannet jeg pottene rikelig - og tenkte at de kunne stå og trekke vann en stund og så skulle jeg flytte dem. Samtidig sviktet tidsbryteren til lysrørene i planterommet. I tillegg ble det (midlertidig) mildt ute, så jeg slo av varmen. Så gikk jeg til sengs med leddbetennelser og influensa.......Plantene har altså stått i vann, med lys hele døgnet og i lav temperatur i mange døgn.

Da er det interessant å legge merke til at den mest "robuste" sorten, 'Outdoor Girl', er den som åpenbart lider av næringsmangel (gule flekker på bladene). Mens drivhus-sorten 'Gardener's Delight' tilsynelatende har taklet de dårlige forholdene riktig bra. 

Det er ikke mulig å trekke noen konklusjon om tomatdyrking ut fra mine mishandlede og forsømte småplanter. Men det er mulig å trekke noen konklusjoner om planters næringsopptak: Det finnes ingen fasit eller "quick fix". Vi må observere og følge med og bruke sunt vett!

Heldigvis oppdaget jeg alle tabbene i tide: Plantet om til tørrere jord, satte pottene varmere, og sørger for at de har minst 8 timers mørke i døgnet. Etter ett døgn var alle småplantene struttende og grønne igjen.

Jeg har sagt det før: Det handler ikke om å ha "grønne fingre". Det handler om å utvikle "grønne øyne".