søndag 29. juni 2014

Eggeskall - en flott ressurs i hagen

Ville bare minne om at eggeskall, både fra rå og kokte egg, er en flott hageressurs. Selv tar jeg vare på eggeskall hele året: Skyller dem, legger dem i en boks eller bolle med litt tørkepapir i bunnen - og knuser dem med en sleiv når boksen er full. Jeg bruker eggeskall både i kjøkkenhagen - særlig på kålplantene - og i rosebedene. Eggeskall er en god jordforbedrer, og gir en langsiktig kalkvirkning. Litt som skjellsand. Enkelt, og aldeles gratis. Og god ressursutnyttelse. Dessuten lager eggeskallene en effektiv barriere mot snegler, som verken liker kalk eller skarpe kanter. :-)


torsdag 26. juni 2014

Kakaoflis - anbefales!

Hva er "det brune?" spør ofte folk når de ser prydbedene mine.




"Det brune" er kakaoflis. Jeg har brukt det siden produktet kom på markedet, og er nesten avhengig.....
Men, som med det meste annet vi tar i bruk av produkter og metoder, har kakaoflis også både fordeler og ulemper. Jeg tenkte jeg ville oppsummere mine egne erfaringer.

Fordeler:
Kakaoflis er dekorativt og danner en fin, nøytral bakgrunn for prydplantene.
Kakaoflis er en effektiv jordforbedrer. Her hos meg, med stiv leirjord, gjør kakaoflis underverker med jorden - brukt over tid.
Kakaoflis er enkelt å håndtere - sekkene veier lite og flisen er lett å fordele i bedene.
Kakaoflis har gjødselvirkning, og plantene ser ut til å stortrives med den.
Kakaoflis virker ikke forsurende på jorden. For meg ser det ut til at kakaoflis virker lett alkalisk og dessuten pH-stabiliserende.
Kakaoflis reduserer fremvekst av ugress, og gjør dessuten lukingen lettere fordi jorden blir løsere og det blir enklere å få opp rotugress.
Kakaoflis regulerer fuktigheten i jorden: Når det regner mye trekker kakaoskallene til seg fuktighet, når det er tørt danner et tykt lag kakaoskall et lag som reduserer fordampingen fra jorden.

Ulemper:
Kakaoflis er dyrt!! Selv sparer jeg en del på å bestille hele paller direkte fra grossist, men det er fortsatt et dyrt produkt.
Kakaoflis kan være farlig for hunder. Hvis hunden din spiser av den kan den i verste fall dø. Min erfaring er at det bare er de aller første dagene etter at den er lagt, at hundene er interessert. Men det er forskjell på hunder, og det er greit å være klar over risikoen. Jeg har levd med opptil tre hunder og store mengder kakaoflis i hagen i mange år uten problemer.
Skjærene elsker å rote og bakse med kakaoflis - i små bed kan skallene ofte bli spredt og rotet utover når de store fuglene har boltret seg.

Behovet for kakaoflis blir selvfølgelig mindre etterhvert som plantene vokser og fyller bedene. Men til nye beplantninger og bed med mye åpen jord, eller i nyttehagen når jorden er stiv og hard, er produktet helt uovertruffent!


onsdag 4. juni 2014

Bladlus på rosene? Bladlusas liv er preget av undre, jomfrufødsler, matriarki og orgier! Jeg har skrevet et eventyr om det :-)

Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første "bølgen" av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene - som det finnes et enormt antall varianter av - kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter - og stort sett går det jo bra.

Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det "Eventyret om frøken B":

Eventyret om frøken B.

(Et bidrag til hageundring:)

Om Jomfrufødsler, Orgier og andre Spennende Hendelser

Det var en gang et Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.

Mens vinterstormene buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.

Etter mange måneders søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to - og lille frøken B. krøp ut i verden.

Etter at hun hadde vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine, krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp full av deilig plantesaft.  ”Dette livet er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.

Da hun hadde spist både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!

”Merkelig”, tenkte frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett ut av meg”?

Frøken B hadde jo aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme). Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker.....

”Nåja,” tenkte frøken B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!” Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.

Gjett om hun ble overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225 levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!” tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.

Og sånn fortsatte det. Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et under - i B-slekten er det helt dagligdags!)

Ikke rart at hun mistet tellingen!

Innimellom ble noen av medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.

I slutten av juni skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.

Helt sikkert var det imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!

”Nå får jeg visst aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.

Frøken B. begynte å bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna, oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle epletreet fullt av B-jenter - og stadig nye generasjoner kom til.

Hver gang det var helt fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til, ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som seilte bort og slo seg ned i nabolaget.

August var usedvanlig varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.

Så skjedde det noe som ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn! Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg forskjellig fra alt man var vant til der i familien!

I løpet av kort tid var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.

B-barna som ble født som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!

De aller eldste B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.

Orgien varte størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å legge egg!

Eggene dyttet de godt inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange uforklarlige hendelser og prosesser.

Og i barksprekker overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei, tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye (levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før sånn cirka i slutten av august neste år.......




fredag 23. mai 2014

Når tulipanene visner

Bare en liten påminnelse: Her hos meg på Lørenskog (H5), har tidlige tulipaner og narcisser avblomstret nå. Da er det viktig å ta seg tid til å klippe av blomstene, sånn at plantene ikke setter frø. Hvorfor? Simpelthen for å legge et godt grunnlag for blomstring neste år! Når vi klipper bort visne blomster og fjerner begynnende frøanlegg "slipper" planten å bruke energi på reproduksjon. Da går all plantenæringen som finnes i stengel og blad tilbake til løken etterhvert som det visner ned.
Jeg strør gjerne ut litt benmel i bedet samtidig, så får løken litt ekstra næring gjennom røttene også. Og så prøver jeg å planlegge bedene mine sånn at noe nytt vokser opp og skjuler de visnende bladene til løkplantene. Noen favoritter er akeleier, geranium og valmuesøster. De har alle bladverk som er dekorativt, vokser opp tidlig og som dekker godt.


Noen runder med saksen nå legger grunnlag for flott løkblomstring til neste år 


torsdag 15. mai 2014

Golfplen?

Tidligere het det "fløyelsplen" - nå kaller vi det "golfplen": En jevn, myk, knallgrønn gressmatte. Helt uten ugress, selvfølgelig. Med andre ord: Ørlite mer perfekt enn plenen i de fleste hagene våre.....
Men det er ingen grunn til å fortvile selv om plenen ser litt stusselig ut akkurat nå: Litt stell og omsorg, så kan kresne golfspillere inviteres inn om noen få uker.

Litt trist.........


Så, hva gjør vi med en plen som ser glissen, gul og stusselig ut? Vi raker, lufter og gjødsler! Det er en utbredt misforståelse at plenen skal kalkes for å unngå mose. Som regel er det faktisk gjødsel gresset trenger. En gressplen er jo egentlig en veldig intensiv dyrkingsform: Mange millioner enkeltplanter skal vokse tett sammen på et begrenset areal. Selvfølgelig trengs det tilførsel av plantenæring. De av oss som er opptatt av "levende jord", og som er overbevist om at det beste grunnlaget for god plantevekst er jord som er stappfull av mikroorganismer og meitemark, tenker automatisk: Stimulere til økt jordliv!

Derfor starter årets plen-omsorg med grundig raking. Fjorårets visne gressplanter ligger som et tett teppe under og mellom årets sparsomme vekst. Dette teppet må vi ruske opp i, og dermed sørge for lys og luft til alt som skal spire frem. Dette er ganske hardt arbeid! I dag rakk jeg bare over noen kvadratmeter, men fikk allikevel vannblemmer i håndflatene......... Det holder ikke bare å rake over en gang: Vi må bruke riven i mange retninger, frem og tilbake og på kryss og tvers, helt til vi har luftet godt ut under og mellom gressplantene.

Hvis plenen ser skikkelig trist ut, kan det være lurt å ta en økt med "lufting" av rotskiktet. Da går vi over hele plenen med et greip (et sånt redskap med tre eller fire lange, bøyde "tenner"). Vi stikker greipet ned i plenen så dypt vi kan, vrikker det litt frem og tilbake, trekker det opp - og stikker det ned igjen en halvmeter lenger frem. Det kan virke brutalt, men er effektiv førstehjelp!

Neste skritt, etter raking og eventuell lufting, er gjødsling. Selv sverger jeg til en blanding av kompost og hønsegjødsel. Denne blandingen slenger jeg utover plenen av hjertens lyst, og bruker selvsagt mest der det er mest gult og glissent. Hvis det er flekker eller områder jeg synes ser spesielt sørgelige ut, sper jeg på med litt plenfrø også. Og har jeg litt fjorårsløv stående i en sekk kan det godt tømmes ut på plenen, kuttes opp med gressklipperen og rakes utover. Meitemarkene vil elske det!

Så er det en ny runde med raking. Frem og tilbake og på kryss og tvers. Mange ganger! Og til sist, hvis det ikke har regnet i mellomtiden: Vanning. Skikkelig!

Etter en sånn behandling er det bare å vente i et par-tre uker. Mens du forbereder deg på å ordne køen av golfspillere som vil bruke plenen din til treningsareal.

Her ser vi tydelig hvor mye gjødsling har å si for gressvekst: De to epletrærne til høyre i bildet har fått mye mer gjødsel enn plenen, og se hvordan gresset gror inntil trestammene!  Samtidig illustrerer det ulempen ved å gjødsle: Vi må klippe oftere.......




tirsdag 13. mai 2014

Årets første humle!

Den var ikke veldig villig til å la seg fotografere! Men den så sunn og frisk ut, og fant masse næring i perleblomstene. I år skal jeg sette ut humlehus i hagen, og håper å få riktig mange leieboere. Humler gjør mange viktige jobber i hagene våre, så de skal vi stelle godt med! Så jeg ville egentlig bare si: Velkommen!!




lørdag 10. mai 2014

Dagens suppe:

En tusletur i hagen mellom regnbygene ga råstoff til kjempegod og kjempesunn middagssuppe:
Spinat fra fryseren og løpstikke og skvallerkål fra hagen ble hovedingredienser. Pluss litt røde linser, for å gjøre den mer mettende.  Et par skudd fra rosenroten, som har vært i god vekst lenge, gir litt tyggemotstand. En kvast sitrontimian, som har greid vinteren godt i år, gir karakter. Løvetannblomster og en fiol til pynt: Voila! Nydelig både å se på og å spise - og moro med egne råvarer!



Omtrentlig oppskrift til 3 personer: La ca 3 dl kremfløte småkoke under omrøring til den tykner, tilsett ca 50 gram meierismør i terninger, rør godt. Spe med vann eller hønsebuljong til konsistensen er passe. Tilsett like deler (ca to never av hver) finhakket spinat, løpstikke og skvallerkål. La koke opp, og så stå og trekke på svak varme i noen minutter. Tilsett evnt kokte linser, smak til med salt, pepper, timian og litt karri, server med pynt fra hagen og en klatt rømme.

mandag 2. desember 2013

Hagegleder i november og desember

Det er neimen ikke hvert år vi kan ha "hagegleder" nesten til jul!

I år føler jeg at jeg har fått minst en ekstra måned til å gjøre meg ferdig i hagen. I november har jeg ryddet og lempet og dekket kompostsekker og vedstabler med presenning og hengt opp fuglekasser og fuglematere og kledd drivhuset med bobleplast og dessuten fått litt system i min kaotiske utebod og i tillegg rukket å rydde opp på min deilige utendørs arbeidsplass. Så nå går jeg inn i desember med god samvittighet!

Det har vært en luksus å kunne tusle rundt i hagen og observere hvordan plantene går i vinterdvale - uten å "måtte" gjøre noe som helst. Mange ganger har jeg blitt slått av hvordan vissning, forfall og død har en egen skjønnhet, som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Denne løpstikken ble sådd den første våren vi bodde her, i 1999. Siden har den vært flyttet og delt flere ganger men den er fortsatt både livskraftig og ikke minst velsmakende! Fra tidlig vår gir den smak og medisin og krydder og mat - og jeg synes at den utstråler kraft og styrke selv i november, etter at den har "gitt alt".......

Jeg har tidligere blogget om den delen av hagen hvor jeg har store dreneringsproblemer. I år fikk jeg gravd noen store (plante)hull, for å sjekke dreneringen på ulike steder. Ett sted, like inntil nordgrensen er det bortimot null drenering: Vannet blir stående i det utgravde hullet uten tegn til å renne vekk. Jeg tenker "If you can't beat them, join them", og planlegger å anlegge en dam her til sommeren: Da kan jeg plante vannplanter og legge til rette for frosk og padder og kanskje kan dette problematiske området bli en berikelse for hagen? Denne høsten ble det oppgravde plantehullet absolutt en berikelse: Se på dette nydelige is-bildet:


I dag har jeg (kanskje) hatt min siste hageøkt i 2013. Jeg har lagt grunnlaget for et eksperiment: Hvordan hindre at rådyrene spiser opp nyplantede busker og trær?
Synet av rådyr gir oss mange gleder gjennom vinteren. De er flotte dyr, og det er fantastisk å få oppleve dem på nært hold. Jeg blir litt mindre begeistret for dem om våren, når jeg oppdager at de har tatt knekken på opptil flere av mine nyplantede busker og trær.

Så i dag har jeg hengt ut "baller" av hundehår i alle nyplantede nåletrær som står i nordgrensen, der rådyrene alltid kommer. Dette er et gammelt råd, som det er spennende å prøve ut. Vår gamle golden retriever Baltus gir nesten ubegrenset tilgang til hundehår - en strigle-seanse gir lett en bærepose full. Spennende å se om det virker!

Ikke adventspynt, men hundehår mot rådyrgnag.....

En viktig hageglede disse høstmånedene har vært å observere fuglene. Jeg kan veldig lite om fugler, men synes det er fasinerende å observere dem. I høst har jeg laget store mengder fuglemat - det har falt i smak! Det er et yrende liv på "matstasjonen" jeg har laget like ved inngangen. Veldig gøy å følge med!


Og så byr det jo på fantstiske skjønnhetsinntrykk bare å rusle rundt. Det er for eksempel vanskelig å få lavendel til å bli skikkelig frodig i vårt klima - men du verden så vakker den er i barfrost!



Roseblader gir en annen skjønnhetsopplevelse: 


....og mens jeg tusler rundt kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å sette meg ned i gyngesofaen og nyte synet av kjøkkenhagen - til neste år.........


torsdag 24. oktober 2013

Kjøkkenhagen er vinterklar!

Nå er kjøkkehagen klar for neste års dyrking! Siden det ene kneet slo seg vrangt i vår måtte jeg finne en annen måte å dyrke grønnsaker på enn direkte i bed. Når det er vondt både å ligge på kne og å bøye seg, er det selvfølgelig lurt å "dyrke i høyden".

Dermed ble det pallekarmer - og datter Ida-Marie og samboer Erlend gjorde en kjempeinnsats med å fylle i jord og kompost, og male dem.  Jeg er storfornøyd med resultatet.

Fra stuen ser vi rett ned på vår nye kjøkkenhage, og det er umulig å ikke dra på smilebåndet: Denne kjøkkenhagen sprer simpelthen glede også når den ikke er i bruk!

20 doble pallekarmer med gangvei mellom, samt klatrestativ for f.eks. sukkererter ble det plass til i et hjørne av hagen.

Den eneste ulempen med denne dyrkingsmåten er selvfølgelig at det krever litt større innsats å få og å opprettholde "levende jord" når jordvolumet er begrenset. Mikroorganismer og meitemark trives nok bedre nede i bakken. Men med kontinuerlig kompostering på jordoverflaten i kassene og stadig "jobbing" med jorden i form av tilførsel av husdyrgjødsel, leire og kompost tenker jeg det skal gå bra.

Jeg flytter meitemark jeg finner andre steder i hagen over i kassene, og håper at de vil trives.........

I noen av kassene vil jeg ha flerårige vekster: Noen jordbærplanter er allerede flyttet over, og hvitløk er forskriftsmessig stukket ned innimellom (de nærmeste kassene på bildet).  I to kasser blir det jordskokk: Den sprer seg som kjent voldsomt, så det kan være greit å dyrke den på denne måten.

Der jeg ikke allerede har plantet, er jorden i kassene dekket med et ganske tykt lag organisk materiale: Løv, gressklipp, alskens annet hageavfall - og så har jeg strødd litt grov skjellsand over dette jordekket. Det skal få ligge og nedbrytes og gi både næring og økt mikroliv i jorden, og dermed bidra til sunne, friske grønnsaker neste år.

Det er spennende å prøve noe nytt!

søndag 20. oktober 2013

Om årstider og "mot normalt"......

Vi har hatt en fantastisk høst her på Østlandet. Og nå går høsten gradvis men ubønnhørlig over i vinter.

Mange flinke hage-eiere er ferdige i hagen nå - de har ryddet inn og kuttet ned og satt til vinteroppbevaring og plantet løk og dekket til og kanskje til og med sådd såbrett med staudefrø som skal stå ute over vinteren.

Jeg har fortsatt mye igjen - som vanlig...... I år er jeg kanskje enda senere enn jeg pleier, på grunn av et kne som fungerer dårlig. Da tar alt mye lenger tid!

Men selv om jeg skulle ønske at jeg hadde to-tre uker mer til å "vinterstenge" hagen, kjenner jeg en slags ro og en glede over at det nok en gang går mot vinter. Når vi er født og oppvokst her nord tror jeg kanskje at denne vekslingen mellom årstider ligger i genene våre, og er blitt en del av oss! Det er en rytme og en ro og en "nødvendighet" rundt disse skiftningene i natur og klima, som føles riktig og harmonisk.

De gangene jeg har tilbragt noen måneder sammenhengende under andre himmelstrøk, har jeg lengtet etter disse vekslingene: Det er deilig med sammenhengede sol og et fullstendig forutsigbart vær i noen uker - men litt etter litt kjenner jeg et behov for forandring: Et regnskyll eller en overskyet dag eller forandringer i temperaturen.........

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive noe om at denne vekstsesongen har vært et "unntak": Fordi knærne sviktet ble alt helt annerledes, og jeg fikk slett ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Derfor fikk jeg heller ikke sanket sopp eller plukket rognebær i år - det pleier jeg alltid å gjøre.

Men da jeg tok et tilbakeblikk på tidligere år, fant jeg fort ut at alle år er "unntaksår": Det skjer alltid noe som gjør at akkurat dette året blir litt "mot normalt"!

Varmen kommer tidligere eller senere enn "vanlig", frøene vi har sådd spirer senere enn vi trodde. Noe skjer i familien, så vi må reise bort istedenfor å så tomater. Vi flytter ut planter fordi været er usedvanlig varmt - og så kommer kulda, og hele avlingen stryker med......

Jeg har tatt en rask sjekk i mappen "løkblomstring", og ser at det tidligste Eranthus har blomstret her i hagen i de 16 årene vi har bodd her, er 17. februar. Det seneste er 18. april.......  To hele måneders forskjell! Da blir det vanskelig å si hva som er "normalt"!

Så da stresser jeg ned med tanken på at alt jeg ikke rekker nå i høst, ikke løper sin vei. Minner meg selv om alt jeg faktisk har fått gjort, og alle de gledene hagen har gitt meg gjennom den sommeren som nå er over.

Gleder meg til noen måneder med fokus andre steder enn i hagen: Da skal jeg rydde i boden og i klesskap, få orden på kontoret, systematisere hagenotater og lage skikkelige musikklister på Spotify.

Trur eg.........





søndag 15. september 2013

"Hva er røtter"?

Å dele hagegleden med barn gir en ny dimensjon. Mine "bonus-barnebarn" Sara-Kristin (snart 7) og Johanna (5) deltar gjerne i hagearbeidet - men på egne premisser!

Vanning er en populær aktivitet. Da holder det ikke å si "rosene trenger litt vann"........ Det er minst like gøy å sprute på veggen og på jorda, og dessuten spennende å prøve ut de ulike dysene på dusjhodet: Og så blir plutselig yndlingsrosen utsatt for en jet-stråle.......

Da blir det viktig å forklare og forsøke å gjøre "plantelivet" interessant før vannet skrus på.  Kan jeg greie å forklare en 7-åring på en enkel måte hvordan en rose vokser og tar til seg næring, og formidle respekt for prosessen, uten at hun mister interessen?

Vi voksne glemmer så lett at barns begrepsverden er annerledes enn vår.

"Dusj på røttene",  sa jeg. Og Johanna rettet resolutt slangen mot veggen.  "Nei, husk på at det er røttene som trenger vann", korrigerte jeg.  "Nina, hva er røttene?" spurte femåringen.....

Selvfølgelig! Det er da ingen grunn overhodet til at hun skulle vite hva planterøtter er! Eller hvorfor de er der eller hvordan de funker.....



Dermed ble hageøkten til en rotstudie-seanse. Vi kikket først på rose-røttene, som var de vi skulle vanne. Fant vekstpunkter, og så at røttene vokste både nedover og bortover. Så gikk vi bort til bringebærene, og begynte å fjerne rotskudd - som er mange og ganske voldsomme, fordi jeg gjorde en dårlig rydde-jobb i fjor.

Så var de jordbærbedene, hvor "morplantene" har oversiktlige knipperøtter - men så skyter det ut utløpere og plutselig danner de egne røtter.......

Og så grov vi opp noen løkplanter. Hvor hele planten ligger skjult inni løken, og har nesten all den "maten" den trenger - men løken har jo også noen røtter, som sørger for vann og noen andre næringstoffer.

Etter alle disse "rotstudiene" ble tullene helt ustyrlige: De fylte vannkanner og drasset og bar og slepte vannslangen til bed og krukker for å sørge for at alt som vokser og gror får nok vann til røttene sine!

Antakelig har jeg bidratt til at mange planter kommer til å drukne.........

Å formidle respekt for prosesser og mangfold er ikke gjort på en dag! :-)

tirsdag 13. august 2013

Høst allerede? Planlegg mat til småfuglene!

I dag fikk jeg skikkelig høststemning: Plutselig brøt det løs et forferdelig tordenvær: Det blinket og buldret fra alle kanter, og så åpnet himmelen seg - og ga oss en haglskur jeg aldri har sett maken til. Digre haglkorn slo ned i hagen med stor kraft. Jeg er spent på om noen planter rett og slett er ødelagt, eller om de greier å reise seg igjen. Heldigvis er de fleste rosene bundet opp, så de overlever nok.

Litt uvant, men ganske vakkert med blomstrende roseblader på hvit "bunn"





Dette voldsomme været fikk meg til å tenke på at tiden er kommet for å sanke mat til fuglene. De fleste av oss "hagegale" bedriver vel ganske mye sanking og høsting og matauk om dagen - da krever det lite ekstra å ha småfuglene i bakhodet, og ta med litt ekstra vinterfór til dem.

Jeg pleier å raske med meg det jeg finner, og rett og slett legge til tørk på brett dekket med matpapir. Brettene setter jeg ute under tak, og legger et stykke fiberduk løst over for at ikke skjærene skal plyndre vinterforrådet til småfuglene. Når frø, frukter og andre plantedeler er tørre heller jeg dem over i en papirpose eller en krukke. Det blir en herlig miks, hvor alle finner noe de liker!

Fuglemat jeg sanker her hos meg akkurat nå er bl.a.:

Kongler fra gran og furu
Frø fra groblad (Plantago)
Frø fra lønn (Acer)
Frø fra geitrams (Chamerion angustifolium)
Vassarve (Stellaria media)
Frø fra meldestokk (Chenopodium album)
Frø fra høymoler (Rumex)
Frø fra brennesle (Urtica dioica)
Frø fra burot (Artemisia officinalis)
Blomsterhoder fra hvitkløver (Trifolium repens)
Frø fra løpstikke (Levisticum officinalis)
Bær fra rødhyll (Sambucus racemosa)

Senere kommer nypene og rognebærene, som fuglene vet å sette stor pris på utover vinteren. 

Bærmasse - "avfallsprodukt" fra safting
I fjor startet jeg et nytt "prosjekt": Jeg lager ganske mye saft av både solbær, rips og stikkelsbær. Det gir store mengder rester i form av bærmasse. Deler av denne bærmassen blander jeg med honning, smører utover tørkebrett i mattørka, deler opp med en pizzaskjærer i små firkanter - og får nydelige og sunne "drops" etter noen timers tørking. Noen år har jeg til og med stoppet tørkingen omtrent halveis, og "trillet" firkantene til runde, nydelige sukkertøy. Alle som viser tegn til sår hals utover høsten og vinteren blir tvangsforet med mine bærdrops - og kombinert med hestehovhonning og rylliktinktur blir de fleste fort friske. ("Ungene" har ofte påstått at heksebryggene mine smaker så vondt at de er nødt til å bli friske for å slippe å ta mer, men bærdropsene har alltid vært populære!)

Men det er jo allikevel sånn at behovet for bærdrops er litt begrenset - vi spiser ikke mange kilo i løpet av vinteren! Så da fikk jeg ideen om å bruke deler av denne bærmassen til fuglemat. Da blander jeg ikke inn honning, men bruker massen som den er. Smører den utover tørkebrettene, skjærer opp i "håndterlige" stykker når massen er halvtørket, tørker så lenge at det kan oppbevares uten å mugne eller råtne - og brekker opp og blander inn i krukker og papirposer sammen med frø og kongler og tørkede plantedeler.
I år har jeg tenkt at jeg kan blande inn litt frø i bærmassen: Avsaftede solbær ispedd nesle- og høymolfrø og kanskje med litt oppklipt vassarve må jo bli "superfood" for småfuglene til vinteren!

Veldig næringsrikt, helt gratis, lite arbeidskrevende - og laget av avfall som ellers ville gått i komposten. Er litt stolt over dette konseptet,  jeg! :-)



torsdag 4. juli 2013

Hagens beste salatplante

Vassarve - Stellaria media - burde være kjent for de fleste: Den vokser nesten over alt, og dukker raskt opp hvis en jordflekk står bar. I hagebøkene står det ofte at den trives best på fuktig jord og i halvskygge - her i min hage ser den ut til å trives best på tørr jord og i full sol........ Men den trives jo selvfølgelig godt de fleste steder i år, da - med kjølig vær og mye regn.


Vassarve danner raskt store kolonier - den sprer seg både ved rotutløpere og ved frø, 
og den setter frø tidlig i sesongen! 

Hvis den dukker opp på et sted hvor man absolutt ikke vil ha den, kan planten være ganske vanskelig å bli kvitt. Rotsystemet er grunt, så en mulighet er å fjerne all jord i 7-8 centimeters dybde - da skulle man få med seg det aller meste av røttene. En annen mulighet er å dekke jorden med et tykt lag våte aviser, legge duk oppå - og vente til neste år med å plante eller så.

Og en tredje mulighet er, som overskriften antyder: Å spise opp plantene!  Selv synes jeg vassarve smaker mye bedre enn f.eks. løvetannblader. Faktisk synes jeg at det er den beste viltvoksende salatplanten jeg finner - i alle fall her på min hageflekk!

Den smaker nydelig både alene eller blandet med andre villplanter eller hagesalat. Og så er den veldig delikat å servere, fordi bladene er små og stilkene er tynne - den trenger ikke hakkes eller kuttes opp sånn som f.eks. skvallerkål eller løvetann. Når jeg klipper den ned jevnlig, får jeg konstant tilgang på unge, friske skudd - vassarven ser ut til å "like" å bli trimmet ned, og kvitterer med fersk forsyning av salat til langt utpå høsten. Den kan også tilberedes som spinat - smaker nesten likt, men ofte litt friskere!

Siden den er så frisk og mild på smaken, synes jeg det passer best med en rund og mild dressing til: En blanding av rømme og yoghurt, evnt. med litt majones, tilsatt ørlite sukker (eller stevia) pluss salt og pepper.....nam, nam!

Jeg bruker også vassarve i min "spesial-ost": 2 deler cottage cheese, 1 del yoghurt naturell, litt salt og rikelig med oppklipt "grønt": Gressløk, løpstikke (gir en helt annen smak!), skvallerkål - eller vassarve. Supergodt på knekkebrød!

I år har vassarven riktig slått seg ned blant akeleiene. Jeg klipper og klipper - og spiser og spiser..... Og, som med så mange villplanter: Den er jo faktisk ganske vakker, når vi slutter å betrakte den som "et ugress"? Grønnfargen på bladene er lys og frisk, og står i fin kontrast til akeleienes mørkere bladfarge, synes jeg. Helt uten "hagedesign" har jeg fått det ekspertene kaller en "woodland beplantning" rundt den gamle trestammen. Ikke verst?


Vassarven er ikke bare velsmakende, den kan også brukes medisinsk. Jeg har enda ikke testet ut alle bruksområdene - den sies bl.a. å ha kjølende, antibiotiske og antiinflammatoriske egenskaper. (Jeg er spesielt nysgjerrig på den antibiotiske effekten: Ethvert mulig alternativ til antibiotika bør etter min mening utprøves!) Imidlertid har jeg i mange år brukt den som effektiv førstehjelp mot kløe og utslett. Jeg har gode erfaringer med å bruke vassarve trukket i olje eller vann på alt fra innsektsstikk til brenneslekløe til allergisk eksem og tørr, flassende hud f.eks. som følge av solbrenthet.

For å lage "akuttmedisin" gjør man sånn: Fyll en beholder (et halvlitermål eller en bøtte - så mye eller lite som man trenger) med fersk vassarve, hell over kokende vann til det dekker, sett lokk på og la brygget trekke minst i 2-3 timer eller over natten. Hvis det er nødvendig med førstehjelp (f.eks. ved hylende barn), fisker man opp noen planter fra det kokende vannet etter bare noen minutter og legger dem rett på stikket eller forbrenningen. Det kjøler ned og lindrer ganske øyeblikkelig!
Når vannet har trukket ferdig, dynker man litt gas eller en bomullsdott eller et stykke stoff med væsken og legger rett på huden. Som regel vil pasienten føle at kløen eller svien dempes nokså umiddelbart, men det er lurt å la omslaget ligge på en stund og evnt. gjenta behandlingen - for eksempel ved vepsestikk eller maurbitt.

Dette uttrekket kan selvfølgelig fryses: Hell vannet over i isbitposer - så har du kløstillende og kjølende medisin tilgjengelig gjennom vinteren.

I husapoteket har jeg som regel stående en flaske med oljeuttrekk av vassarve : Trukket ut i olje blir selvfølgelig holdbarheten bedre enn om man lager et avkok eller uttrekk.

Mange anbefaler olivenolje  - og det må man selvfølgelig gjerne bruke: Olivenolje har mange gode egenskaper. Jeg synes imidlertid den blir litt fet og trenger litt dårlig inn i huden - særlig ved stikk og forbrenninger, hvor "kløen" og "vondtet" sitter dypere ned enn like under overhuden.  Både solsikkeolje og raspolje finnes i dagligvarebutikkene, og er lettere å massere inn i huden enn olivenolje.  Telemark Urtebrænderi er en nettbutikk jeg gjerne reklamerer for: De har et fantastisk utvalg med skikkelig gode oljer. Mandeloljen derfra er et godt utgangspunkt for "remedier" som skal smøres på huden: Den er luktfri, lett, næringsrik og trenger godt inn i huden. Et riktig luksusprodukt får man hvis man i tillegg tilsetter f.eks. noen dråper med tamanuolje, olje fra nyperosefrø eller hvetekimolje.

Jeg bruker en litt annen fremgangsmåte når jeg skal lage "klø-olje" enn når jeg lager "klø-vann", men utgangspunktet er det samme: En beholder (f.eks. et lite norgesglass) fylles helt opp med oppklipte plantedeler, og olje helles over til det dekker. Sett på lokk, og la trekke i minst 6-8 uker. Sil plantedelene fra gjennom et dørslag eller et kaffefilter. Og så kommer min lille hemmelighet:  Legg nye, friske plantedeler oppi den avsilte oljen, og la trekke i nye 6-8 uker. Jeg gjentar dette gjennom hele sesongen - og ender opp med en "knallsterk" kløstillende olje til vinterbruk. I fjor "forsterket" jeg oljeuttrekket fire eller fem ganger, og endte opp med en skikkelig vidundermedisin: Noen dråper tok knekken på såvidt forskjellige plager som bleieutslett, sprukne fingre pga forfrysning, flassete hud etter for mye solarium, vonde myggestikk fra reise i Sørøst-Asia, kløe mellom tærne (kanskje sopp?) og tørr, kløende hodebunn.

En medisinsk anvendelse jeg enda ikke har testet ut, er omtalt i Culpepers berømte "Herbal": "It is used also in hot and virulent ulcers and sores in the privy parts of man or woman...." Muligens betyr det at vassarve kan brukes mot hemoroider? Mine trofaste blogglesere vil bli informert om eventuelle resultater..... :-)

Og, selvfølgelig: På engelsk heter vassarve Chickenweed. Kylling(u)gress. Høner og kyllinger elsker planten, og den utgjør skikkelig sikringskost for dem - spør en hvilken som helst oppdretter som er opptatt av dyrehelse! Andre "tamme" fugler setter også pris på vassarve - undulater og papegøyer, for eksempel.

En kuriositet: De fleste beitedyr spiser vassarve. Griser elsker den. Mens geiter overhodet ikke rører den.......

Litt magi til slutt: Med en neve vassarve i lommen eller vesken, vil du tiltrekke deg kjærlighet.......


Med andre ord: Ingen grunn til å luke bort vassarven!

mandag 1. juli 2013

Full utrykning: Fikentreet er sykt!

Mitt lille fikentre har det ikke helt godt. (Jeg har skrevet om det før, bla. a her: Stadige overraskelser)

Nå har det stått på terrassen i noen uker i sol og (mest) regn, vokst og hittil sett ut til å trives - og så har det nokså plutselig fått brunsorte flekker på flere av bladene. Det samme har forøvrig skjedd med flere drueplanter jeg har kjøpt, som står i potter ved drivhuset.

Etter å ha overvintret fikentreet etter alle kunstens regler, i veksthus med isopor og bobleplast og gradvis vanning og allverdens "oppvartning" og oppmerksomhet, blir det plutselig angrepet av "noe" nå som det er plassert ute i friluft. 


Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde fulgt litt bedre med i timene på gartnerskolen......... Men sånn i utgangspunktet tenker jeg jo "rust". Og "rust" betyr sopp. Og såpass fuktig som det har vært de siste ukene, har forholdene ligget godt til rette for soppsykdommer og spredning av sopp.

Av erfaring vet jeg at ugresset i hagen min representerer ressurser jeg absolutt bør ta i bruk både for å forebygge og for å kurerer sykdom hos kulturplantene mine.  Og jeg har som (optimistisk) utgangspunkt at det nesten alltid finnes "remedier" på stedet - forutsatt at hagen sånn i største alminnelighet er en hageflekk i balanse, med rimelig god, levende jord og med et mangfold av både mikroorganismer, insekter og annet liv.

Det første som faller meg inn er kjerringrokk og hvitløk.  Begge inneholder soppdrepende stoffer.
Kjele med vann på komfyren, frem med kurv, full fart (haltende med et ekkelt artrose-kne) rundt huset, til det "bedet" som enda ikke er et bed og derfor fullt av bl.a. hestehovblader, tistler og kjerringrokk. Heldigvis har jeg ikke greid å kvitte meg med alt ugresset!  Det går på et blunk å fylle kurven.

Amandus er som regel med når noe skal gjøres i hagen. 
Her tar han ansvar for kurven med kjerringrokk.



Så følger jeg min vanlige oppskrift når jeg bruker nytteplanter, uansett hvilket sluttprodukt jeg skal lage:   Jeg fyller en beholder helt opp med oppklipt plantemateriale, og heller over den væsken jeg vil bruke til beholderen nesten renner over. Enkelt og greit. Denne oppskriften kan brukes til et litermål og til en tønne - og jeg har bare gode erfaringer med en slik omtrentlig "dosering".

Her er en IKEA-plastboks fyllt opp med kjerringrokk,  så har jeg blandet inn litt hvitløk (og litt vanlig løk - syntes det ble litt snaut med hvitløk), og kokende vann er hellt over til det dekker.



Etter å ha trukket et par timer, silte jeg plantedelene fra vannet gjennom et dørslag og deretter gjennom et tøystykke, for å være sikker på at det ikke var noe rusk igjen i vannet som kunne sette seg fast i dysen i en dusjeflaske eller sprøytekanne.

Og så var det å skride til verket: Dusje hvert eneste blad - både de som er angrepet av sopp og de som ser helt friske ut. Både på over- og undersiden. Etter den første dusjingen begynte det selvfølgelig å regne. Da var det ut og dusje igjen når regnskuren var over. Sånn tenker jeg å fortsette: Dusje de angrepne bladene flere ganger om dagen de nærmeste dagene - og se hva som skjer.

Fortsettelse følger!




fredag 7. juni 2013

Løkblomstring neste år?

Bare et par tips før det er for sent: Det er nemlig nå vi legger grunnlaget for at løkplantene våre skal blomstre igjen til neste år.

1. bud: Klipp av blomstene før planten setter frø.  Planten bruker mye energi på frødannelse og når vi bokstavlig talt avskjærer muligheten for å lage frø, går denne energien tilbake til løken og danner godt grunnlag for blomstring neste år.

2. bud: Benmel. Fås kjøpt i de fleste plantesentra. Vidundergjødning for alle løkplanter. Min "gjødselplan" ser sånn ut: Strø litt i løkbedene nå på tampen av blomstringen, og enda litt når bladene har visnet ned. Litt mer til høsten - og ganske mye til våren. :-)

3. bud: La bladene stå og visne. Nei, det ser ikke så pent ut, men er på en måte prisen vi betaler for å øke muligheten for gjenblomstring neste år. Det går jo an å plante sommerblomster eller stauder rundt og foran......

Når tulipanene ser sånn ut er det på tide å klippe av blomstene. 
Da øker vi sjansen for god blomstring neste år.