tirsdag 12. april 2011

Våryr forelskelse og andre "plantefølelser"

Det er rart hvor mange forskjellige følelser man kan få for planter.  Noen er nesten som ektefelle eller barn:
Jeg kan vanskelig forestille meg en tilværelse uten pil, furu, roser, tidlige løkplanter, tulipaner, lønn, anemoner, riddersporer, lavendel, tusenfryd og konvaller.

I tillegg kan enkeltplanter bli som en kjære venner. En av de første plantene jeg satte i jorden den første våren vi bodde her (1999) var en løytnantshjerte.  Den står på samme plassen - men jeg har selvfølgelig delt den utallige ganger. Hver vår kommer den trofast igjen: Stor, tett, grasiøs, yndig - like fantastisk vakker hvert år!

Løytnantshjerte: Den starter veksten lenge før snøen er borte: Kraftfull, sta og med en fullkommen forakt for ytre omstendigheter, og ender opp som en av hagens mest grasiøse planter



I vinter måtte vi sage ned en edelgran som må ha vært rundt 40 år gammel - den var godt voksen da vi flyttet inn her for snart 15 år siden. Nå var den helt oppspist av granlus, omtrent ribbet for nåler, og burde vært tatt ned i fjor - men jeg har kviet meg sånn! Den har vært her så lenge - det blir et tomrom langt utover det fysiske fraværet uten denne kjempen i hagen. Jeg opplevde noe som lignet en sorg da motorsagen var ferdig med jobben!

Her har "kjempen" falt.

Og så kan man - selv i min alder - bli aldeles nyforelsket. Det skjedde på hagemessen i helgen. På standen til Bryn Gartneri oppdaget jeg en hortensia jeg aldri har sett før: Blomstene er nesten prikk lik "kniplingsblomstene" til klatrehortensia, og de er i en varm rød-lilla farge - helt forskjellig fra de vanlige blå-lilla fargetonene. Jeg ble så forelsket at jeg helt glemte å spørre hva vidunderet heter, og blir helt nødt til å ta turen fra Lørenskog til Bærum for å bringe fakta på det rene!

På bildene blir fargen litt rødere enn i virkeligheten.....



..... men ganske overjordisk vakkert allikevel, ikke sant?

Jeg tenkte meg umiddelbart et rundt eller ovalt vårbed med "vanlig" løytnantshjerte i midten, hvite løytnantshjerter - som er litt lavere - rundt, og disse nydelighetene som kantplanter. Kanskje med en vårlig bunnbeplantning av hvite tusenfryd og mørkeblå perleblomster?

Men så kom jeg til å tenke på at de fleste hortensiaene blomstrer mye senere: Mine "forelskelser" er selvfølgelig drevet frem til tidlig blomstring.

Så da får jeg slå meg til ro med å stelle og dulle for dem inne i enda mange uker, plante ut de avblomstrete plantene på sensommeren, og smøre meg med tålmodighet frem til blomstring en-eller-annen- gang neste år.

Nå står vi midt i en tid hvor daglige ny-forelskelser gjør at vi glemmer alt om tunge spatak og invaderende skvallerkål og monstersnegler og liljebiller. Her hos meg er det juleroser, storblomstret krokus og noen få snøklokker som blomstrer akkurat nå. Men allerede i morgen har kanskje noen eranthus og botaniske krokus tittet frem? Knoppene på kastanjetreet er verdt en andakt i seg selv......

En takk til hagene våre, som gjør oss nyforelsket hvert eneste år!







5 kommentarer:

krepsemor sa...

Ja, jeg kjenner også på følelsen av forelskelse denne tiden av året! Livet sprudler på en helt spesiell måte. Løytnanthjerte er en plante jeg må ha i hagen! I år har jeg kjøpt meg en hvit!
Det var trist at treet måtte gi tapt, men sånn er det!
Nydelig hortensia! Elsker fargen!

Blomsterguri sa...

Det var virkelig en nydelig hortensia, så jeg skjønner du ble "solgt" :-) Takk for kommentar i bloggen min. Jeg skal så salat både her og der, men er bekymret for at det kommer uvedkommende slimete snegler.... Fersk på grønnsaker, så jeg er glad for tips!

ElseT sa...

Denne hage/plante-forelskelsen har eg kjent på mang ein gong, og ofte vert det eit kjærlegheitsforhold og med tida. Løytnantshjerte er no eit flott namn på ei flott plante, men eg vert ikkje heilt fortruleg med lukta.
Det tek si tid å fylle tomromet etter eit godt vokse tre.

Åshild sa...

Her spirer det også for fullt. Vi har en ung hage selv om gården er gammel. Nå er det så deilig å se at hardt arbeid de siste årene virkelig synes.

Jeg har en halvvissen Hortensia. Kan den plantes ut?

nina sa...

huff, her har jeg forsømt meg med kommentarer - beklager! Jeg synes det må være bryet verd å forsøke å plante ut en halvvissen hortensia. Enten overlever den, eller så dør den..... :-) Jeg tenker at muligheten for at den overlever øker hvis du setter den i litt halvskygge, sørger for litt barnåler og vissent løv i jorden, vanner rikelig og pøser på med kompostjord.