onsdag 28. september 2011

Oppskrift på sur-søte grønne tomater

Halldis vil gjerne ha oppskriften på de sur-søte grønne tomatene jeg skrev om i forrige innlegg - og det er en utfordring, for oppskrifter er jeg fryktelig dårlig på! Jeg slomser og eksperimenterer og jobber etter innfallsmetoden - kombinert med masse smaking underveis. Men her kommer i alle fall et forsøk på oppskrift, som kan være et utgangspunkt:

Til ca. 1 kg. grønne/umodne tomater bruker jeg ca. 1/3 kg sukker og omtrent 1 dl 7% eddik og 2 dl. vann. Sukkeret kan erstattes med ca. 2 dl hakket stevia eller honning, men da får laken ikke sirup-konsistens (se nedenfor).

Jeg prikker hull i skallet til tomatene med en gaffel, og koker dem nesten møre i vannet.
Så koker jeg opp eddik, vann og sukker, og tilsetter eventuelt det krydderet jeg vil ha: Kanel, nellik, ingefær, kardemomme, hvitløk, sjalottløk, laubærblader - bare fantasien setter grenser. Krydder kan også tilsettes senere.
Tomatene puttes i laken og kokes møre, og legges i glass/krukke. Laken kokes inn til den får sirup-konsistens og helles over tomatene. Hvis det blir for lite lake til å dekke tomatene, er det bare å koke mer.... Det er viktig at tomatene dekkes helt. 

Fortsatt mange hagegleder!

I går slo jeg av varmen i drivhuset, og koplet fra vannslangen. Det er alltid litt vemodig: Nok en sesong er over.

Tid for ettertanke. Tid for læring: Hva fungerte? Hva gikk galt?

Tid for takknemlighet. Tid for å akseptere naturens syklus, og se skjønnheten også i forråtnelse, forfall og død. Hagen er en fantastisk læremester.

Nå er de siste tomatene lagt i tørkeapparatet: De vil gi smak og duft av sommer i hele vinter!


I år har jeg ikke hatt noen skadedyr eller sykdommer på plantene i drivhuset. Det er første gang på mange år. Selv chiliplantene har vært fri for skadedyr hele sesongen - det har jeg aldri opplevd før!
Nå skal jeg bære ut plantene og legge dem i komposten - og så gidder jeg ikke vaske ned drivhuset før til våren. I mellomtiden håper jeg kulden dreper riktig mange soppsporer og bakterier og egg......

Hittil er det blitt over 20 glass med tørkede tomater i olje fra årets avling. Noen blir julegaver, men de fleste beholder vi selv. Det er knallgodt følge til fisk, kjøtt, ost, pasta, pizza, pølser, gryteretter......... Smaken kan varieres i det uendelige: Jeg foretrekker å legge de tørkede tomatene ned i god olivenolje bare tilsatt noen hele pepperkorn. Senere dytter jeg etter behov og lyst ingefærskiver, hvitløksbåter, løkringer, og all verdens urter ned i glassene. Det smaker sommer!

Det går ubønnhørlig mot slutten av innhøsting og matauk. Men helt slutt er det ikke. Jeg graver fortsatt opp løvetannrøtter: Tinktur av løvetannrot virker avgiftende og betennelseshemmende - og har ingen bivirkninger. Som revmatiker er jeg helt avhengig av det! Jeg putter opphakket, tørket løvetannrot i glass, fyller opp med rent brennevin (vodka eller brandy), lar stå og trekke i noen uker før jeg siler fra - og heller "brygget" over på flasker med dråpeteller. 5-6 dråper i et glass vann etpar-tre ganger daglig gir god virkning når det tas over tid. Det går også an å la etpar spiseskjeer tørket rot trekke i kokende vann, men da må man innta langt større mengder: Jeg har sett anbefalinger opp mot 6-8 kopper pr. dag.

Og fortsatt sanker jeg mynte, timian, solbærblader, valurtblader, salvie og oregano. Det blir te og tinkturer til glede og nytte gjennom hele vinteren. Fortsatt finnes det også frø som kan sankes inn og sås - enten nå og settes rett ut i potter, eller inne utpå vinteren.  Staudefrø som har blitt liggende i kjøleskap eller fryser kan også sås nå: Dryss dem ut i potter og brett og kar (pass på drenering), og sett dem ute på et litt beskyttet sted - gjerne med en fiberduk over, så ikke grådige fugler forsyner seg av sådden. 

Kjøkkenhagen har lært meg en viktig lekse i år: Pass på å sprøyte/vanne for å forebygge sykdommer og skadedyr - det er så mye lettere å forebygge enn å hindre skadevirkninger når sykdommen/skadedyrene har fått etablere seg. Rosenkålen min var så uvanlig fin i år. Jeg plantet tagetes tett rundt plantene - og så ikke en eneste kålflue eller andre ufyseligheter i mange uker. Det gjorde at jeg slappet av og trodde at "jobben var gjordt": Jeg droppet all forebyggende sprøyting, og glemte helt å legge fiberduk over kålplantene da vi reiste bort i august. Resultatet er oppspiste planter - har jeg flaks får jeg nok rosenkål til nyttårskalkunen..... huff!

Disse rosenkålhodene hadde knapt gitt ståkarakter til eksamen i grønnsaksdyrking!



Grønne og umodne tomater legger jeg ned i sur-søt lake, gjerne med litt urter. Det blir godt "følge" til julens pinnekjøtt - og kan brukes som en spennende erstatning for tradisjonell agurksalat til  laks og ørret.

Umodne og halvmone tomater i sur-søt lake: Om etpar uker dytter jeg noen laubærblader oppi krukken. Så kan den stå og godgjøre seg helt til årets første pinnekjøttmiddag på "Juleverkstedet" vårt i begynnelsen av adventstiden.


Noen lavendelplanter blomstrer fortsatt. Og hvert eneste år er det vanskelig å bestemme seg for enten å ta sjansen og la lavendelplantene overvintre ute - eller å spa dem opp, klippe dem ned, og la pottene stå i uteboden eller garasjen over vinteren. I år tror jeg at jeg klipper opp litt granbar og legger rundt og over som beskyttelse, og lar dem stå ute. 

Det er viktig å drysse litt skjellsand rundt plantene før man legger på granbar, for å motvirke at barnålene gjør jorden sur (dvs. lav pH). Mange planter greier ikke å ta opp de næringstoffene de trenger hvis jorden er for sur - og da hjelper det altså ikke å gjødsle!  Hvis det er vanskelig å få tak i skjellsand, kan man bruke vanlig hagekalk - men da bør man nok kalke litt nå og litt mer til våren. Skjellsand har en langsiktig kalkvirkning: Strø på et tynt lag under granbaret nå - og jobben er gjordt. 



Sukkerertene vokser stadig iherdig - det ser ikke ut til at temperaturer ned mot frysepunktet enkelte netter affiserer dem det minste! Hver eneste dag produseres det nye blomster og belger. Jeg vurderer å legge fiberduk over klatrestativene, for å se om det er mulig å forlenge vekstsesongen til disse fabelaktige plantene enda mer.

Hvert eneste år bestemmer jeg meg for å så mye mer sukkererter til neste år. I år har jeg sådd omtrent 12 løpemeter: Tre "klatrestativer" på to meter hver, og med erteplanter på begge sider. Allikevel får jeg aldri nok til å lage et vinter-forråd: Sukkerertene er simpelthen så utrolig gode at de spises opp på veien fra hagen til kjøkkenet. Hver gang! 



Jeg er litt forelsket i hjertetreet - Cercidiphyllum japonicum.  Det er så nydelig! Med høstfarger i motlys er det en åpenbaring! Se denne lenken for mer informasjon om dette vakre, lille treet: http://www.umb.no/ipm/artikkel/manedens-plante-hjertetre-cercidiphyllum-japonicum/


Ett år laget jeg bokmerker av høstbladene til hjertetreet: Jeg presset bladene og la dem inn i plastlommer som jeg laminerte. Det ble kjempelekkert! 


Tidligere i sommer plantet jeg om litt peppermynte, og var spent på plasseringen: I skyggen under et gammelt grantre, omgitt av heller og en treplatting. Men mynten stortrives der, og jeg høster og tørker og fryder meg over overfloden fra hagen.

Man får aldri nok mynte. Men disse vekstkraftige plantene sørger greit for at mynte heller aldri blir mangelvare: Det kan være en utfordring å holde plantene i sjakk: De sprer seg særdeles villig.


Hortensia kommer i mange ulike farger og med forskjellige blomsterformer. Bildet gjengir ikke riktige rødfarger: I virkeligheten går de mer over mot rustrødt enn lilla. Jeg må tilstå at jeg avogtil synes disse plantene grenser mot det vulgære, der de liksom står og spjåker seg til i bedet. Men samtidig utgjør de kjærkomne fargeklatter i hagen nå når så mye er avblomstret. Og ser man nærmere på blomsterklasene, er de jo som små kunstverk!

Hortensia: Vakkert eller spjåkete? Eller kanskje litt av begge deler?


Fortsatt finnes det en og annen forvokst squash i kjøkkenhagen. Det er jo faktisk grenser for hvor mye squash man greier å sette til livs i løpet av noen korte høstuker,  så det blir som regel noen til overs til komposten.

Husk å skrape ut frøene fra en av de (mange) squashene som blir til overs - legg dem til tørk i et kaffefilter. Så har du frø til nye planter til våren.

Eiketreet som jeg plantet i fjor så lenge ut til å mistrives - men jammen har det kommet seg igjen. Nå har det fått en rødfarge som er prikk lik husfargen!

Det er alltid høytidstemt å plante trær: De skal stå på samme sted i mange, mange år. Denne eika skal (forhåpentlig) stå akkurat her lenge etter at jeg er borte. Trær gjør meg ydmyk........


Ett skarve glass gelé av prydepler har jeg laget i år. Det får holde. Resten av avlingen blir til verdifull fuglemat utover vinteren.

Bær og frukt som henger igjen på trærne blir verdifull mat for fuglene til vinteren.

Reddikker kan vi fortsatt høste av hver dag - og de smaker fremdeles friskt og godt. Men nå må jeg nok snart høste resten. Jeg pleier å bestemme meg for en siste innhøstingsdag fra kjøkkenhagen. Da høster jeg alt som er igjen, skjærer og kutter opp - og tørker.  Hvis jeg er misfornøyd med utvalget i "restavlingen" hender det jeg jukser litt, og kjøper inn noen økologiske kålrot, blomkål, persillerot og sellerirot som jeg tørker sammen med kjøkkenhage-avlingen. Det blir som regel noen norgesglass med blandede tørkete grønnsaker. Som gir en utrolig velsmakende og sunn basis for grønnsaksupper gjennom hele vinteren.

Tørkede reddiker er en utmerket ingrediens i grønnsaksuppe

Det er mange grunner til å ha noen busker med svartsurbær (Aronia) i hagen: Bærene er utrolig rike på vitaminer. Vi sverger til et "shot" med ren juice hver morgen vinteren gjennom. Jeg fyller saftkjelen med bær, og tapper saften over på isbitposer som puttes i fryseren. To "biter" er nok til en supersunn frokostdram.
Men selvom man ikke nyttigjør seg bærene, er buskene verd å ha for sin prydverdi om høsten: Fargene er nydelige!

Aroniabusk i høstskrud - en pryd for hagen!



Solhatten står fortsatt og lyser opp - men er absolutt over sin glansperiode.

Høstanemonene kommer trofast igjen hvert år. Disse måtte plantes om da vi bygget ny terrasse, men ser ut til å ha klart omplasseringen godt: Masse blomster - og enda flere knopper! Til våren tror jeg de kan deles.

Høstanemoner er en av disse plantene som liksom forsikrer oss om at "livet lever" selvom det går mot høst og vinter. Jeg blir glad hvert eneste år over den overdådige blomstringen fra anemonene på en tid hvor det meste visner og enten dør eller går i dvale. 

En av mange grunner til å plante roser er den høstgleden de gir. Selv etter denne regnfulle sommeren, står flere av både busk- og stilkrosene i nydelig flor fortsatt.








Klematisen blomstrer også fortsatt


Denne stauden kaller jeg "soløye", men det er muligens helt galt? I hvert fall blomstrer den trofast år etter år, og sprer seg forholdsvis mye. Den lyser godt opp!


Storkenebb er en plante jeg blir mer og mer glad i. Foreløpig har jeg fire sorter - og denne rosa/lilla varianten blomstrer helt til frosten kommer. Nydelig kantplante!

Og nå kommer høstastersen. Jeg synes vel egentlig ikke den er så vakker, men den gjør seg godt som kantplante i et bed med avblomstrede stauder og sommerblomster.

Gullris - Solidago - er en typisk mormor-plante, eller "cottage garden plant", hvis vi vil ha det på engelsk. Den fyller godt i bedet, og kommer trofast igjen. Denne plantet jeg da vi flyttet hit i 1998. Gullris er en gammel medisinplante, som absolutt forsvarer sin plass i husapoteket: Tørkede blomster og blader kan brukes mot magekatarr - særlig hos barn; mot hoste og som munnvann mot munnskold eller blemmer i munnhulen. Blandet med litt mynte eller timian gir gullris en smaksrik og god te - anbefales sterkt til alle som ikke har forsøkt den!

Når vi i tillegg vet at hvis du putter en bit av planten i lommen, vil du få møte din hjertens utkårede i morgen; når du holder planten hånden vil blomsten "nikke" i den retningen hvor du har mistet noe eller hvor en skatt er begravet; og at hvis gullris selvsår seg nær huset vil husstanden snart få uventet rikdom - ja, da bør selvsagt ingen hage være uten gullris!

Gullris trives overalt, fyller godt i bedet, sprer seg moderat, lar seg lett dele og flytte, blomstrer lenge utover høsten med en litt neddempet gulfarge - og er et nyttig tilskudd til husapoteket. Kan man egentlig forvente mer av en staude? 


Lammeøre (Stachys byzantina) regnes oftest som toårig. I fjor plantet jeg ut småplanter, og barnebarna var ganske fasinert av å klappe på de myke, vakre bladene. I år blomstret plantene, og fikk et mer uryddig utseende. Antakelig har plantene avsluttet sitt livsløp med denne blomstringen. Men se om ikke det dukker opp en haug med nye småplanter som har selvsådd seg! Her blir det absolutt masse lammeører til neste år også!

Fortsatt er det mulig å høste frø fra Lammeøre: Noen av frøene sitter fremdeles fast inne i "hamsen". Jeg tror jeg vil strø noen av dem rett ut i bedet - og putte noen i potter.  Lammeøre er en flott "utfyllingsplante" i staude- og sommerblomstbed, og gir nydelig kontrast til f.eks. buskroser.


Kitaibela vitifolia heter denne skjønnheten. Jeg kjøpte frø hos Impecta for mange år siden, fordi blomsten så så nydelig ut på bildet. I katalogen står det at den kan bli 125 cm. høy, og kalles "Balkanmalva" på svensk. Plantene mine er delt og plantet om mange ganger. Blomstene er praktfulle! Men: De nøyer seg slett ikke med å stoppe veksten på 125 cm. Mine planter er nå over tre meter høye....... De visner helt ned om høsten, og skyter i været med rekordfart fra tidlig sommer.

Kitaibela vitifolie - lettdyrket, tåler alt, blir så stor at den kan brukes som "skjerming" f.eks. mot innsyn, sprer seg bare moderat - og er nydelig. Impecta (http://eline.impecta.se) har frø!

Nå er det tid for løkplanting! Det er en av høstens store gleder: Å ligge på knærne og sette løk, og drømme om vårblomstringen.........