torsdag 21. august 2014

Bloggen er flyttet

Da har jeg tatt skrittet fullt ut, og flyttet bloggen til Wordpress. Den nye adressen er: www.hageflekken.wordpress.com.
Jeg fomler litt enda med alle de nye mulighetene som Wordpress gir, så jeg håper på overbærenhet og tålmodighet. En dag får jeg nok taket på det!
En ting er at Wordpress gir flere muligheter og større fleksibilitet enn Blogger. Enda viktigere for meg har det vært at jeg har fått et slags virus (?) på bloggene mine, som gjør at innboksen min fylles opp med automatiske kommentarer - de fleste på engelsk, og de fleste totalt irrelevante. Så vidt jeg forstår helt ufarlig, men utrolig irriterende.
Jeg håper dere følger med over til Wordpress!

fredag 8. august 2014

Friske epler med kjerringrokk

De av oss som ikke liker å bruke kjemikalier mot sykdommer og skadedyr i hagen, har innimellom noen utfordringer: Vi vil jo gjerne høste friske avlinger av frukt, bær og grønnsaker. Men av og til synes det helt umulig - alt blir liksom "spist opp" og ødelagt rett foran øynene våre, og vi føler oss litt maktesløse.
Her på min Hageflekk virker det som om utviklingen i år er ørlite utav balanse sammenlignet med andre år: Stikkelsbærene er knøttsmå og bladverket på buskene er nesten oppspist - av "noen". Solbærene tørket inn tidlig - det er nok min egen skyld, siden jeg ikke vannet. Bringebærene var knallgode, kom tidlig - og forsvant tidlig. Nå er det bjørnebær, hageblåbær og frukt som står for tur. Epletrærne bugner! Jeg husker det jeg har lært på gartnerskolen om tynning, men det sitter langt inn å "luke bort" flotte eplekart.......

Men plutselig er det klart at alt er ikke bare fryd og gammen i disse bugnende epletrærne. Litt skurv må vi nok regne med - men når jeg ser nøye etter finner jeg ikke bare skurv men også skadedyr (antakelig epleviklere) og litt sopp og noen skader som kanskje er bakteriesykdommer.
Da er det på tide å slå alarm, for dette er saker som kan smitte og spre seg!

Kjerringrokk (Equisetum arvense) er litt av en vidunderplante: Den er et helt lite husapotek i seg selv! Det kommer jeg nærmere tilbake til. I dag har vi brukt denne flotte planten som forebyggende "medisin" på epletrærne.  Sprøyting med kjerringrokk er super-effektivt mot alskens plantesykdommer!

Denne uken er vi så heldige at vi har to barnebarn (6 og 8 år) på besøk. De er flotte gartnerassistenter!  Med felles anstrengelse fylte vi raskt en kurv med kjerringrokk. (Da fikk vi samtidig lukt litt i det bedet bak huset hvor vi enda ikke har rukket å plante, og som derfor er fullt av blant annet hestehovblader og kjerringrokk). Så klipte vi opp kjerringrokkplantene så fint vi bare kunne opp i en gryte. Da gryten var full helte vi over kokende vann, og satte den på komfyren på full varme. Det fosskokte i noen minutter, så skrudde vi varmen ned - og "heksebrygget" vårt fikk stå og småkoke og godgjøre seg i et par timer.

Se den fargen! Tenk at grønn-gul kjerringrokk kan bli burgunder-gull-gylden!


Siden kjerringrokk-avkoket skal sprøytes på eplene gjennom en liten, trang dyse i en sprøytekanne, er det viktig å sile brygget godt, så ikke det kommer rusk i dysen. Vi brukte et kaffefilter oppi en mugge, før vi helte brygget videre over på flasker. Så fant vi frem sprøyteflasken, og fylte den kanskje 1/4 opp med heksebrygget vårt og så tappet vi oppi vann fra springen.

Så bár det ut. Her skulle det sprøytes! Bort med bakterier og virus og sopp og skadedyr - vi vil ha friske epler!

Det er tungt arbeid å "pumpe opp" en trykksprøyte! Sara Kristin jobbet som en helt!


Sara Kristin, Johanna og jeg vekslet på å bruke sprøytekannen. Vi var nøye med at hvert enkelt eplekart skulle få en dusj, i tilfelle det var smittet.

Johanna er treffsikker, og sørger for at alle eplekartene får en dusj


Da tullene var vel i seng, hellte jeg fire liter kjerringsrokk-avkok over i en kjele, satte platen og viften på komfyren på full, og kokte brygget vårt inn - akkurat på samme måte som man gjør når man "reduserer" en saus: Det handler om å bli kvitt vannet.......  I et kjerringrokk-avkok er det mineralene vi ønsker å ta vare på. De forsvinner ikke ved koking. (I motsetning til f.eks. noen av vitaminene). Dermed kan vi brutalt koke inn/redusere heksebrygget, så det blir til et høykonsentrat.

Når de fire literne med kjerringrokkavkok er redusert til en halv liter, må jeg selvfølgelig fortynne det ganske kraftig neste gang jeg sprøyter. Da holder det nok med 1/2 desiliter i en toliterskanne.

Jeg tenker at vi kommer til å sprøyte eplene våre sånn cirka en gang i uken fra nå og frem til de er høsteklare. Og hvis vi oppdager sykdommer, må vi gjøre akkurat som vi gjør med syke mennesker: Gi litt "medisin" hver eneste dag.

søndag 29. juni 2014

Eggeskall - en flott ressurs i hagen

Ville bare minne om at eggeskall, både fra rå og kokte egg, er en flott hageressurs. Selv tar jeg vare på eggeskall hele året: Skyller dem, legger dem i en boks eller bolle med litt tørkepapir i bunnen - og knuser dem med en sleiv når boksen er full. Jeg bruker eggeskall både i kjøkkenhagen - særlig på kålplantene - og i rosebedene. Eggeskall er en god jordforbedrer, og gir en langsiktig kalkvirkning. Litt som skjellsand. Enkelt, og aldeles gratis. Og god ressursutnyttelse. Dessuten lager eggeskallene en effektiv barriere mot snegler, som verken liker kalk eller skarpe kanter. :-)


torsdag 26. juni 2014

Kakaoflis - anbefales!

Hva er "det brune?" spør ofte folk når de ser prydbedene mine.




"Det brune" er kakaoflis. Jeg har brukt det siden produktet kom på markedet, og er nesten avhengig.....
Men, som med det meste annet vi tar i bruk av produkter og metoder, har kakaoflis også både fordeler og ulemper. Jeg tenkte jeg ville oppsummere mine egne erfaringer.

Fordeler:
Kakaoflis er dekorativt og danner en fin, nøytral bakgrunn for prydplantene.
Kakaoflis er en effektiv jordforbedrer. Her hos meg, med stiv leirjord, gjør kakaoflis underverker med jorden - brukt over tid.
Kakaoflis er enkelt å håndtere - sekkene veier lite og flisen er lett å fordele i bedene.
Kakaoflis har gjødselvirkning, og plantene ser ut til å stortrives med den.
Kakaoflis virker ikke forsurende på jorden. For meg ser det ut til at kakaoflis virker lett alkalisk og dessuten pH-stabiliserende.
Kakaoflis reduserer fremvekst av ugress, og gjør dessuten lukingen lettere fordi jorden blir løsere og det blir enklere å få opp rotugress.
Kakaoflis regulerer fuktigheten i jorden: Når det regner mye trekker kakaoskallene til seg fuktighet, når det er tørt danner et tykt lag kakaoskall et lag som reduserer fordampingen fra jorden.

Ulemper:
Kakaoflis er dyrt!! Selv sparer jeg en del på å bestille hele paller direkte fra grossist, men det er fortsatt et dyrt produkt.
Kakaoflis kan være farlig for hunder. Hvis hunden din spiser av den kan den i verste fall dø. Min erfaring er at det bare er de aller første dagene etter at den er lagt, at hundene er interessert. Men det er forskjell på hunder, og det er greit å være klar over risikoen. Jeg har levd med opptil tre hunder og store mengder kakaoflis i hagen i mange år uten problemer.
Skjærene elsker å rote og bakse med kakaoflis - i små bed kan skallene ofte bli spredt og rotet utover når de store fuglene har boltret seg.

Behovet for kakaoflis blir selvfølgelig mindre etterhvert som plantene vokser og fyller bedene. Men til nye beplantninger og bed med mye åpen jord, eller i nyttehagen når jorden er stiv og hard, er produktet helt uovertruffent!


onsdag 4. juni 2014

Bladlus på rosene? Bladlusas liv er preget av undre, jomfrufødsler, matriarki og orgier! Jeg har skrevet et eventyr om det :-)

Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første "bølgen" av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene - som det finnes et enormt antall varianter av - kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter - og stort sett går det jo bra.

Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det "Eventyret om frøken B":

Eventyret om frøken B.

(Et bidrag til hageundring:)

Om Jomfrufødsler, Orgier og andre Spennende Hendelser

Det var en gang et Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.

Mens vinterstormene buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.

Etter mange måneders søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to - og lille frøken B. krøp ut i verden.

Etter at hun hadde vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine, krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp full av deilig plantesaft.  ”Dette livet er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.

Da hun hadde spist både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!

”Merkelig”, tenkte frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett ut av meg”?

Frøken B hadde jo aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme). Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker.....

”Nåja,” tenkte frøken B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!” Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.

Gjett om hun ble overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225 levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!” tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.

Og sånn fortsatte det. Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et under - i B-slekten er det helt dagligdags!)

Ikke rart at hun mistet tellingen!

Innimellom ble noen av medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.

I slutten av juni skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.

Helt sikkert var det imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!

”Nå får jeg visst aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.

Frøken B. begynte å bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna, oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle epletreet fullt av B-jenter - og stadig nye generasjoner kom til.

Hver gang det var helt fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til, ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som seilte bort og slo seg ned i nabolaget.

August var usedvanlig varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.

Så skjedde det noe som ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn! Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg forskjellig fra alt man var vant til der i familien!

I løpet av kort tid var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.

B-barna som ble født som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!

De aller eldste B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.

Orgien varte størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å legge egg!

Eggene dyttet de godt inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange uforklarlige hendelser og prosesser.

Og i barksprekker overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei, tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye (levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før sånn cirka i slutten av august neste år.......




fredag 23. mai 2014

Når tulipanene visner

Bare en liten påminnelse: Her hos meg på Lørenskog (H5), har tidlige tulipaner og narcisser avblomstret nå. Da er det viktig å ta seg tid til å klippe av blomstene, sånn at plantene ikke setter frø. Hvorfor? Simpelthen for å legge et godt grunnlag for blomstring neste år! Når vi klipper bort visne blomster og fjerner begynnende frøanlegg "slipper" planten å bruke energi på reproduksjon. Da går all plantenæringen som finnes i stengel og blad tilbake til løken etterhvert som det visner ned.
Jeg strør gjerne ut litt benmel i bedet samtidig, så får løken litt ekstra næring gjennom røttene også. Og så prøver jeg å planlegge bedene mine sånn at noe nytt vokser opp og skjuler de visnende bladene til løkplantene. Noen favoritter er akeleier, geranium og valmuesøster. De har alle bladverk som er dekorativt, vokser opp tidlig og som dekker godt.


Noen runder med saksen nå legger grunnlag for flott løkblomstring til neste år 


torsdag 15. mai 2014

Golfplen?

Tidligere het det "fløyelsplen" - nå kaller vi det "golfplen": En jevn, myk, knallgrønn gressmatte. Helt uten ugress, selvfølgelig. Med andre ord: Ørlite mer perfekt enn plenen i de fleste hagene våre.....
Men det er ingen grunn til å fortvile selv om plenen ser litt stusselig ut akkurat nå: Litt stell og omsorg, så kan kresne golfspillere inviteres inn om noen få uker.

Litt trist.........


Så, hva gjør vi med en plen som ser glissen, gul og stusselig ut? Vi raker, lufter og gjødsler! Det er en utbredt misforståelse at plenen skal kalkes for å unngå mose. Som regel er det faktisk gjødsel gresset trenger. En gressplen er jo egentlig en veldig intensiv dyrkingsform: Mange millioner enkeltplanter skal vokse tett sammen på et begrenset areal. Selvfølgelig trengs det tilførsel av plantenæring. De av oss som er opptatt av "levende jord", og som er overbevist om at det beste grunnlaget for god plantevekst er jord som er stappfull av mikroorganismer og meitemark, tenker automatisk: Stimulere til økt jordliv!

Derfor starter årets plen-omsorg med grundig raking. Fjorårets visne gressplanter ligger som et tett teppe under og mellom årets sparsomme vekst. Dette teppet må vi ruske opp i, og dermed sørge for lys og luft til alt som skal spire frem. Dette er ganske hardt arbeid! I dag rakk jeg bare over noen kvadratmeter, men fikk allikevel vannblemmer i håndflatene......... Det holder ikke bare å rake over en gang: Vi må bruke riven i mange retninger, frem og tilbake og på kryss og tvers, helt til vi har luftet godt ut under og mellom gressplantene.

Hvis plenen ser skikkelig trist ut, kan det være lurt å ta en økt med "lufting" av rotskiktet. Da går vi over hele plenen med et greip (et sånt redskap med tre eller fire lange, bøyde "tenner"). Vi stikker greipet ned i plenen så dypt vi kan, vrikker det litt frem og tilbake, trekker det opp - og stikker det ned igjen en halvmeter lenger frem. Det kan virke brutalt, men er effektiv førstehjelp!

Neste skritt, etter raking og eventuell lufting, er gjødsling. Selv sverger jeg til en blanding av kompost og hønsegjødsel. Denne blandingen slenger jeg utover plenen av hjertens lyst, og bruker selvsagt mest der det er mest gult og glissent. Hvis det er flekker eller områder jeg synes ser spesielt sørgelige ut, sper jeg på med litt plenfrø også. Og har jeg litt fjorårsløv stående i en sekk kan det godt tømmes ut på plenen, kuttes opp med gressklipperen og rakes utover. Meitemarkene vil elske det!

Så er det en ny runde med raking. Frem og tilbake og på kryss og tvers. Mange ganger! Og til sist, hvis det ikke har regnet i mellomtiden: Vanning. Skikkelig!

Etter en sånn behandling er det bare å vente i et par-tre uker. Mens du forbereder deg på å ordne køen av golfspillere som vil bruke plenen din til treningsareal.

Her ser vi tydelig hvor mye gjødsling har å si for gressvekst: De to epletrærne til høyre i bildet har fått mye mer gjødsel enn plenen, og se hvordan gresset gror inntil trestammene!  Samtidig illustrerer det ulempen ved å gjødsle: Vi må klippe oftere.......




tirsdag 13. mai 2014

Årets første humle!

Den var ikke veldig villig til å la seg fotografere! Men den så sunn og frisk ut, og fant masse næring i perleblomstene. I år skal jeg sette ut humlehus i hagen, og håper å få riktig mange leieboere. Humler gjør mange viktige jobber i hagene våre, så de skal vi stelle godt med! Så jeg ville egentlig bare si: Velkommen!!




lørdag 10. mai 2014

Dagens suppe:

En tusletur i hagen mellom regnbygene ga råstoff til kjempegod og kjempesunn middagssuppe:
Spinat fra fryseren og løpstikke og skvallerkål fra hagen ble hovedingredienser. Pluss litt røde linser, for å gjøre den mer mettende.  Et par skudd fra rosenroten, som har vært i god vekst lenge, gir litt tyggemotstand. En kvast sitrontimian, som har greid vinteren godt i år, gir karakter. Løvetannblomster og en fiol til pynt: Voila! Nydelig både å se på og å spise - og moro med egne råvarer!



Omtrentlig oppskrift til 3 personer: La ca 3 dl kremfløte småkoke under omrøring til den tykner, tilsett ca 50 gram meierismør i terninger, rør godt. Spe med vann eller hønsebuljong til konsistensen er passe. Tilsett like deler (ca to never av hver) finhakket spinat, løpstikke og skvallerkål. La koke opp, og så stå og trekke på svak varme i noen minutter. Tilsett evnt kokte linser, smak til med salt, pepper, timian og litt karri, server med pynt fra hagen og en klatt rømme.