søndag 29. juni 2014
Eggeskall - en flott ressurs i hagen
Ville bare minne om at eggeskall, både fra rå og kokte egg, er en flott hageressurs. Selv tar jeg vare på eggeskall hele året: Skyller dem, legger dem i en boks eller bolle med litt tørkepapir i bunnen - og knuser dem med en sleiv når boksen er full. Jeg bruker eggeskall både i kjøkkenhagen - særlig på kålplantene - og i rosebedene. Eggeskall er en god jordforbedrer, og gir en langsiktig kalkvirkning. Litt som skjellsand. Enkelt, og aldeles gratis. Og god ressursutnyttelse. Dessuten lager eggeskallene en effektiv barriere mot snegler, som verken liker kalk eller skarpe kanter. :-)
torsdag 26. juni 2014
Kakaoflis - anbefales!
Hva er "det brune?" spør ofte folk når de ser prydbedene mine.
"Det brune" er kakaoflis. Jeg har brukt det siden produktet kom på markedet, og er nesten avhengig.....
Men, som med det meste annet vi tar i bruk av produkter og metoder, har kakaoflis også både fordeler og ulemper. Jeg tenkte jeg ville oppsummere mine egne erfaringer.
Fordeler:
Kakaoflis er dekorativt og danner en fin, nøytral bakgrunn for prydplantene.
Kakaoflis er en effektiv jordforbedrer. Her hos meg, med stiv leirjord, gjør kakaoflis underverker med jorden - brukt over tid.
Kakaoflis er enkelt å håndtere - sekkene veier lite og flisen er lett å fordele i bedene.
Kakaoflis har gjødselvirkning, og plantene ser ut til å stortrives med den.
Kakaoflis virker ikke forsurende på jorden. For meg ser det ut til at kakaoflis virker lett alkalisk og dessuten pH-stabiliserende.
Kakaoflis reduserer fremvekst av ugress, og gjør dessuten lukingen lettere fordi jorden blir løsere og det blir enklere å få opp rotugress.
Kakaoflis regulerer fuktigheten i jorden: Når det regner mye trekker kakaoskallene til seg fuktighet, når det er tørt danner et tykt lag kakaoskall et lag som reduserer fordampingen fra jorden.
Ulemper:
Kakaoflis er dyrt!! Selv sparer jeg en del på å bestille hele paller direkte fra grossist, men det er fortsatt et dyrt produkt.
Kakaoflis kan være farlig for hunder. Hvis hunden din spiser av den kan den i verste fall dø. Min erfaring er at det bare er de aller første dagene etter at den er lagt, at hundene er interessert. Men det er forskjell på hunder, og det er greit å være klar over risikoen. Jeg har levd med opptil tre hunder og store mengder kakaoflis i hagen i mange år uten problemer.
Skjærene elsker å rote og bakse med kakaoflis - i små bed kan skallene ofte bli spredt og rotet utover når de store fuglene har boltret seg.
Behovet for kakaoflis blir selvfølgelig mindre etterhvert som plantene vokser og fyller bedene. Men til nye beplantninger og bed med mye åpen jord, eller i nyttehagen når jorden er stiv og hard, er produktet helt uovertruffent!
Men, som med det meste annet vi tar i bruk av produkter og metoder, har kakaoflis også både fordeler og ulemper. Jeg tenkte jeg ville oppsummere mine egne erfaringer.
Fordeler:
Kakaoflis er dekorativt og danner en fin, nøytral bakgrunn for prydplantene.
Kakaoflis er en effektiv jordforbedrer. Her hos meg, med stiv leirjord, gjør kakaoflis underverker med jorden - brukt over tid.
Kakaoflis er enkelt å håndtere - sekkene veier lite og flisen er lett å fordele i bedene.
Kakaoflis har gjødselvirkning, og plantene ser ut til å stortrives med den.
Kakaoflis virker ikke forsurende på jorden. For meg ser det ut til at kakaoflis virker lett alkalisk og dessuten pH-stabiliserende.
Kakaoflis reduserer fremvekst av ugress, og gjør dessuten lukingen lettere fordi jorden blir løsere og det blir enklere å få opp rotugress.
Kakaoflis regulerer fuktigheten i jorden: Når det regner mye trekker kakaoskallene til seg fuktighet, når det er tørt danner et tykt lag kakaoskall et lag som reduserer fordampingen fra jorden.
Ulemper:
Kakaoflis er dyrt!! Selv sparer jeg en del på å bestille hele paller direkte fra grossist, men det er fortsatt et dyrt produkt.
Kakaoflis kan være farlig for hunder. Hvis hunden din spiser av den kan den i verste fall dø. Min erfaring er at det bare er de aller første dagene etter at den er lagt, at hundene er interessert. Men det er forskjell på hunder, og det er greit å være klar over risikoen. Jeg har levd med opptil tre hunder og store mengder kakaoflis i hagen i mange år uten problemer.
Skjærene elsker å rote og bakse med kakaoflis - i små bed kan skallene ofte bli spredt og rotet utover når de store fuglene har boltret seg.
Behovet for kakaoflis blir selvfølgelig mindre etterhvert som plantene vokser og fyller bedene. Men til nye beplantninger og bed med mye åpen jord, eller i nyttehagen når jorden er stiv og hard, er produktet helt uovertruffent!
onsdag 4. juni 2014
Bladlus på rosene? Bladlusas liv er preget av undre, jomfrufødsler, matriarki og orgier! Jeg har skrevet et eventyr om det :-)
Akkurat nå blir vi hage-eiere invadert av den første "bølgen" av skadegjørere. Liljebillene herjer. Spinnmidden er superaktiv. Og bladlusene - som det finnes et enormt antall varianter av - kryper og krabber overalt. Vi plukker og dusjer og sprøyter - og stort sett går det jo bra.
Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det "Eventyret om frøken B":
Eventyret om frøken B.
(Et bidrag til
hageundring:)
Om Jomfrufødsler, Orgier og andre
Spennende Hendelser
Det var en gang et
Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et
gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble
kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.
Mens vinterstormene
buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som
en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen
av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men
Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.
Etter mange måneders
søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen
blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to - og lille frøken
B. krøp ut i verden.
Etter at hun hadde
vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine,
krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp
full av deilig plantesaft. ”Dette livet
er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.
Da hun hadde spist
både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i
magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne
da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller
ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!
”Merkelig”, tenkte
frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett
ut av meg”?
Frøken B hadde jo
aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på
universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme).
Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen
vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er
kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker.....
”Nåja,” tenkte frøken
B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De
kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den
neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!”
Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.
Gjett om hun ble
overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som
hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og
lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en
kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225
levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!”
tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.
Og sånn fortsatte det.
Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn,
tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig
fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et
under - i B-slekten er det helt dagligdags!)
Ikke rart at hun
mistet tellingen!
Innimellom ble noen av
medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet
fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.
I slutten av juni
skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli
trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd
var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken
B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.
Helt sikkert var det
imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og
generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt
annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen
merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina
foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene
avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og
søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!
”Nå får jeg visst
aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i
epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo
ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og
hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå
jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.
Frøken B. begynte å
bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna,
oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle
epletreet fullt av B-jenter - og stadig nye generasjoner kom til.
Hver gang det var helt
fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til,
ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som
seilte bort og slo seg ned i nabolaget.
August var usedvanlig
varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og
knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.
Så skjedde det noe som
ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn!
Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg
forskjellig fra alt man var vant til der i familien!
I løpet av kort tid
var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble
født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen
alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av
B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.
B-barna som ble født
som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og
noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!
De aller eldste
B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne
oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til
hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.
Orgien varte
størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av
B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde
barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å
legge egg!
Eggene dyttet de godt
inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles
utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange
uforklarlige hendelser og prosesser.
Og i barksprekker
overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det
blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei,
tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye
(levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før
sånn cirka i slutten av august neste år.......
Men har du noen gang undret deg over hva slags vesener de egentlig er, disse forhatte skadeinnsektene?
Bladlusa har et fasinerende livsløp: Jomfrufødsel og matriarki og rene undre (plutselig oppstår individer med vinger!) er blant ingrediensene. Jeg har skrevet et eventyr om bladlusas livsløp, og kalt det "Eventyret om frøken B":
Eventyret om frøken B.
(Et bidrag til
hageundring:)
Om Jomfrufødsler, Orgier og andre
Spennende Hendelser
Det var en gang et
Egg. Det lå lunt og trygt sammen med andre egg inne i en barksprekk i et
gammelt epletre. Der hadde det ligget i mange måneder, helt siden dagene ble
kortere enn nettene og epletreet kastet de gule bladene sine ned på bakken.
Mens vinterstormene
buldret og snøen dalte og kuldegradene gjorde verden todimensjonal og stiv som
en teaterkulisse, lå Egget trygt inne i barksprekken. En sjelden gang ble noen
av naboeggene snappet opp av en sulten spurv eller en hutrende kjøttmeis. Men
Egget vårt lå trygt og beskyttet borte i en krok i barksprekken, og sov.
Etter mange måneders
søvn begynte Egget å våkne. Det var blitt varmere i luften. Dagene var igjen
blitt lengre enn nettene. En varm dag i mai sprakk Egget i to - og lille frøken
B. krøp ut i verden.
Etter at hun hadde
vent seg til lyset og funnet ut hvordan hun kunne bruke de seks beina sine,
krabbet hun oppover epletreet og fant seg et nytt skudd: En bristeferdig knopp
full av deilig plantesaft. ”Dette livet
er slett ikke verst”, tenkte frøken B – og ga seg til å spise.
Da hun hadde spist
både lenge og vel ble hun søvnig, og fikk samtidig en litt merkelig følelse i
magen. Hun lente seg ned mot kvisten hun satt på – og holdt akkurat på å sovne
da det skjedde noe merkelig. ”Hva er dette?” tenkte frøken B. Tro det eller
ikke: Plutselig hadde hun født 15 små, levende pikebarn!
”Merkelig”, tenkte
frøken B. ”Hvor kom de fra? Jeg kom ut av et egg, men disse småjentene kom rett
ut av meg”?
Frøken B hadde jo
aldri vært i kirken og hørt om jomfrufødsel. Hun hadde aldri vært på
universitetet heller, og hørt om ”partenogenese” (som er akkurat det samme).
Når sant skal sies hadde frøken B. aldri vært noe sted: Hun hadde jo ingen
vinger å fly med, og det er begrenset hvor langt man kan komme på bein som er
kortere enn 1 mm – selv om man har seks stykker.....
”Nåja,” tenkte frøken
B. ”Det viktigste er selvfølgelig at de er friske og velskapte! Se på dem: De
kan både krype rundt og spise. Noen av dem har allerede klatret opp til den
neste knoppen her i epletreet! Så heldig jeg er som har fått så mange barn!”
Tenkte frøken B. fornøyd, og la seg til å sove.
Gjett om hun ble
overrasket da hun våknet! Hun så seg forvirret rundt – før hun skjønte hva som
hadde skjedd: ”Jeg er blitt bestemor!”, tenkte frøken B – overrasket og
lykkelig! Alle småpikene mine har fått nydelige døtre! Plutselig er vi en
kjempesvær damefamilie, og jeg er stammoren til alle sammen! Tenk å ha fått 225
levende små datterdøtre bare mens jeg sov middag! Ingen liten prestasjon!”
tenkte frøken B – og var svært fornøyd både med seg selv og døtrene sine.
Og sånn fortsatte det.
Frøken B. kunne knapt ta et øyeblikks pause fra barn, barnebarn, oldebarn,
tippoldebarn før en ny generasjon B-jenter var satt til verden. Samtidig
fortsatte hun å få barn selv. (Noen steder blir jomfrufødsler betraktet som et
under - i B-slekten er det helt dagligdags!)
Ikke rart at hun
mistet tellingen!
Innimellom ble noen av
medlemmene av B-familien spist opp av marihøner og blomsterfluer, men antallet
fortsatte allikevel å øke jevnt og trutt.
I slutten av juni
skjedde det noe merkelig. Familien B var blitt så tallrike at det begynte å bli
trangt i det gamle epletreet. Hvert blad og hver blomst og hvert minste skudd
var fulle av små og store B-jenter som spiste og stadig fødte nye barn. Frøken
B. trodde hun kanskje var tipp x 32 oldemor, men sikker var hun ikke.
Helt sikkert var det
imidlertid at den aller yngste generasjonen B-jenter hadde begynt å føde. Og
generasjon tipp x 33 (hvis frk. B hadde regnet riktig) viste seg å være helt
annerledes enn resten av familien: Alle de nye små B-jentene hadde noen
merkelige, gjennomsiktige greier på ryggen – og når de ristet litt på forbeina
foldet disse merkelige greiene seg ut – og så seilte de nyfødte små B-jentene
avgårde med vinden. Bort fra mor og bestemor og oldemor og tippoldemor og
søsken og stammor. Helt bort til rosebusken på nordsiden av huset!
”Nå får jeg visst
aldri se dem igjen”, tenkte frk. B der hun satt på ett av de laveste skuddene i
epletreet og så på at tipp x 33 oldebarna hennes seilte avgårde. ”Jeg kan jo
ikke fly i luften – og det kan neimen ingen andre har i epletreet heller! Og
hva er nå det for et påfunn? Vi skal være fornøyde her vi er – det tenker nå
jeg!” sa frøken B. til seg selv – ørlite forurettet og indignert.
Frøken B. begynte å
bli sliten nå. I løpet av juli måned døde både hun og alle barna, barnebarna,
oldebarna og tipp-tipp etc. -oldebarna hennes. Men fortsatt var det gamle
epletreet fullt av B-jenter - og stadig nye generasjoner kom til.
Hver gang det var helt
fullt i epletreet og verken plass eller mat til en eneste liten B-jente til,
ble det på mirakuløs måte født en ny generasjon B-jenter med vinger – som
seilte bort og slo seg ned i nabolaget.
August var usedvanlig
varm dette året. B-damene og B-jentene spiste og drakk bladsaft fra blader og
knopper og fortsatte å formere seg – og alle var lykkelige.
Så skjedde det noe som
ingen forsto, eller kunne ha forutsett: Noen av B-jentene fødte plutselig guttebarn!
Noen merkelige skapninger, som både så annerledes ut og oppførte seg
forskjellig fra alt man var vant til der i familien!
I løpet av kort tid
var jomfrufødsler og partenogeneser en saga blott i B-familien: B-guttene ble
født inn i et rent matriarki – en verden av jomfruer. De tok utfordringen
alvorlig: Mens august gikk over i september ble stadig større deler av
B-familien involvert i noe som bare kan kalles en vill og uhemmet orgie.
B-barna som ble født
som resultater av denne orgien, var både gutter og piker. Noen hadde vinger, og
noen ikke. Det var ikke orden på noen ting lenger!
De aller eldste
B-damene tenkte at det var bra at frøken B, stammoren, aldri opplevde denne
oppløsningen av struktur og normer. ”Hun ville tatt sin død av det”, sa de til
hverandre – og rystet megetsigende på hodene sine.
Orgien varte
størstedelen av september. Nettene ble kalde og mørke og lange. En etter en av
B-guttene la seg rett og slett ned og døde. B-jentene sluttet gradvis å føde
barn. Isteden gjorde de noe som ingen av dem egentlig forsto: De begynte å
legge egg!
Eggene dyttet de godt
inn i barksprekker i gamle trær. Så la de også seg ned og døde – aldeles
utmattet at et hektisk liv som på bare få uker hadde omfattet så mange
uforklarlige hendelser og prosesser.
Og i barksprekker
overvintrer eggene fra B-damene – frøken B’s etterkommere. Neste vår, når det
blir varmt i været og eggene klekkes, vil det krype ut hundrevis – nei,
tusenvis – av vingeløse bladlusdamer, som straks setter i gang med å føde nye
(levendefødte) vingeløse bladluspiker – uten en eneste bladlusmann i sikte før
sånn cirka i slutten av august neste år.......
Abonner på:
Innlegg (Atom)