Krushøymole - Rumex crispus

Nå gror krushøymolene flere centimenter hver dag. Da gjelder det å raske på, og bruke bladene i mat mens de er små. Når de blir store blir de for bitre til å bruke rå i salatbollen - da må de kokes og kan brukes som spinat. Men akkurat nå smaker de friskt og godt, og kan brukes på samme måte som skvallerkål (se forrige innlegg her på bloggen). Jeg synes en rømme/majones-dressing med sitron fremhever smaken på krushøymole bedre enn en eddik/olje-dressing. 

Sånn ser krushøymolen ut hos meg akkurat nå:

 

Bland gjerne høymolblader med både skvallerkål og løvetann - da får du en frisk og litt bitter salat. Nydelig! Men pass på når du plukker løvetannblader: Akkurat nå er det lett å forveksle både haukeskjegg og svever med løvetann, og bladene smaker ganske forskjellig. (Men ingen av dem er giftige, så det er bare å smake seg frem til de riktige!)

Krushøymol inneholder masse mineraler, særlig kalsium, jern og fosfor - og er rik på A- og C-vitaminer.

Det betyr at når bladene blir store og ikke lenger er så gode å spise, er høymole kjempefint å bruke som plantegjødsel - både i form av gjødselvann og som ferskt plantemateriale. Bladene blir dessuten så store at de virkelig "monner" litt når vi trenger grønt plantemateriale til jordekke i kjøkkenhagen. - og det gjør vi jo både titt og ofte!

Vi som plages med revmatiske smerter og alle med anlegg for nyresten skal være forsiktig med å bruke for mye av planter fra slekten Rumex: I likhet med rabarbra (som tilhører samme plantefamilie) inneholder plantene mye oksalsyre, som kan fremme dannelsen av nyresteiner, øke revmatiske plager, og svekke opptaket av flere viktige mineraler - blant annet kalsium. Men da snakker vi om stort konsum over lang tid - og vi snakker om konsum av roten fra voksne planter. I noen uker fremover nå er de unge bladene en delikatesse, og kan nytes av alle.

Medisinsk brukes planten til å rense kroppen ved dårlig leverfunksjon, da lages det et avkok av roten. Avkoket kan også brukes ved hudproblemer, men selv foretrekker jeg å bruke uttrekk av ryllik (achillea millefolium) og roseblader. Både blader og rot brukes også som et mildt avføringsmiddel.

 Høymolene tilhører samme planteslekt som syre: Begge heter Rumex til fornavn. Og begge tilhører syrefamilien - som ikke er blant de største plantefamiliene. Allikevel finnes det en Rumex for enhver anledning - hør bare: Småsyre, smalsyre, gress-syre, engsyre, storsyre og hagesyre. Og Amerikahøymol, vasshøymol, vanlig høymol, finnnhøymol, kjempehøymol, krushøymol, orienthøymol, hundehøymol, skoghøymol, fagerhøymol, byhøymol, myrhøymol og fjærehøymol.

På engelsk heter begge slektene "Dock". Jeg har forgjeves forsøkt å finne ut om "Curled Dock" og Yellow Dock" er to navn på krushøymol, eller om "Yellow Dock" er noe annet - opplysningene er mildt sagt motstridende. For vårt bruk spiller det ingen rolle, men når det skal lages profesjonell urtemedisin er det viktig å være nøye med korrekte plantenavn.

I "The Herbal Tarot" er "Yellow Dock" tilordnet det kortet som kalles To Mynter. Da handler det om balanse og måtehold, men også om å være fleksibel og smidig og leken. Og om å vente tålmodig på at ting skal "ordne seg".

Det skader jo ikke å minne seg selv om disse egenskapene, når vi klipper høymolblader til salaten?